29.07.18: I letingen etter Solsystemets 9. planet har forskere ved Carnegie Institution for Science funnet hele 12 nye måner rundt gasskjempen Jupiter, noe som bringer planetens totale antall måner opp i 79 måner! Jupiter har dermed tatt et solid forsprang på ringplaneten Saturn som pr. dags dato har 62 kjente måner.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Banene til Jupiters måner. Valetudo har en veldig spesiell bane som krysser banene til den retrograde måne-gruppen.
Illustrasjon: Carnegie Institution for Science

Den første månen ble oppdaget våren 2017 under letingen etter Solsystemets 9. planet, som foreløpig har fått navnet Planet 9 eller Planet X, og antas å befinne seg langt utenfor dvergplaneten Pluto.

Kunstnerisk fremstilling av Planet 9.
Illustrasjon: Caltech/R. Hurt (IPAC)

Teamet som har oppdaget månene er det samme teamet som oppdaget det hittil fjerneste objektet som går i bane rundt Solen, nemlig V774104 – et transneptunsk objekt (TNO) med radius omtrent halvparten av Plutos. Objektet, som trolig er en såkalt sednoide, antas å befinne seg ca. 103 astronomiske enheter (AE) fra Solen, dvs. 103 ganger avstanden Jorden–Solen. En sednoide er et objekt som er lenger unna Solen enn 50 AE når den befinner seg i perihel, dvs når den er nærmest Solen i sin bane, og dens store halvakse er minst 150 AE. Ifølge teamet befant Jupiter seg et sted i sin bane som gjorde at den kom inn i søkefeltet hvor det ble lett etter ekstremt fjerne objekter slik at man samtidig fikk mulighet for å ta en titt etter potensielle nye måner rundt gassplaneten.

Sedna er den første kjente sednoiden. I tillegg til Sedna er det bare tre andre objekter som pr. dags dato regnes som sednoider eller er kandidater til å bli sednoider, men man regner med at dette tallet vil øke.
Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech/R. Hurt (SSC-Caltech)

Gareth Williams ved International Astronomical Union’s Minor Planet Center benyttet teamets observasjoner til å beregne banene til de 12 nye månene, noe som tok et år siden det trengs mange observasjoner for å kunne bekrefte at objektene virkelig går i bane rundt Jupiter.

Oppdagelsesbilder av Valetudo fra Magellan-teleskopet i mai 2018. Månen kan ses mens den beveger seg i forhold til bakgrunnsstjernene. Jupiter er ikke i feltet, men befinner seg oppe til venstre.
Foto: Carnegie Institute for Science

9 av de 12 månene er en del av en fjern ytre sverm av måner som beveger seg i retrograd bane rundt moderplaneten, det vil si at disse månene beveger seg i motsatt retning av planetens egen rotasjon. Disse retrograde månene bruker to år på å bevege seg rundt Jupiter og er igjen delt inn i minst tre ulike grupper. Det antas at disse månene er rester etter tre større objekter som gikk i oppløsning under kollisjoner med asteroider, kometer eller andre måner.

To av de andre månene som er oppdaget er en del av en indre gruppe som alle beveger seg i samme retning som Jupiters egen rotasjon (prograd bevegelse) og som bruker litt under et år på et baneomløp. Alle månene i denne gruppen har omtrent samme avstand og banehelning rundt Jupiter og antas dermed også å være rester etter en større måne som en gang gikk i oppløsning.

Animasjon av banene til de nyoppdagede månene rundt Jupiter.
Animasjon: DTM

De nevnte 11 månene er har relativt normale baner, mens den siste definitivt kan plasseres i kategorien «outsider». Månen, som har fått det foreløpige navnet Valetudo etter den romerske guden Jupiters oldebarn – gudinnen for helse og hygiene. Månen har nemlig en bane som ikke ligner noen av de andre av Jupiters måner. Månen er mindre enn 1 kilometer i diameter og er dermed sannsynligvis Jupiters aller minste måne. I tillegg er den lenger unna og har større banehelning enn de andre prograde månene og bruker rundt halvannet år på et baneomløp. Dette betyr at den krysser banene til de ytre retrograde månene med det resultat at frontkollisjoner mellom denne månen og de månene som beveger seg i motsatt retning er langt mer sannsynlig enn mellom de andre månene. Slike kollisjoner ville i så fall knuse objektene til støvkorn.

Det kan tenkes at disse ulike grupperingene av måner ble dannet i en fjern fortid på nettopp denne måten og at denne outsidermånen kan tenkes å være den siste gjenværende resten av en tidligere større måne i prograd bane som dannet noen av de retrograde månegrupperingene under tidligere frontkollisjoner.

Ved å belyse de komplekse hendelsene som endret månenes baner opp gjennom systemets historie, kan forskerne lære mye om Solsystemets tidlige faser.

Det faktum at de minste månene i de ulike gruppene fortsatt forekommer i stort antall, tyder på at kollisjoner som dannet dem skjedde etter tiden med planetdannelse da Solen fortsatt var omgitt av en roterende skive av støv og gass – skiven – den protoplanetariske skiven hvor planetene ble dannet.

Siden månenes størrelser er fra 1–3 kilometer, er de mer påvirket av støv og gass i sine omgivelser. Dersom dette råmaterialet fortsatt hadde vært tilstede da Jupiters førstegenerasjonsmåner kolliderte for å danne de nåværende månegruppene, ville gjenværende støv og gass ha bremset de mindre månene og fått dem til å gå i spiral innover mot Jupiter. Det at de faktisk finnes, viser at de mest sannsynlig ble dannet etter at støvet og gassen forsvant.

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Pressemelding fra Carnegie Institution for Science

Flere saker om Jupiter