08.04.20: Komet ATLAS har økt raskt i lysstyrke og kan i løpet av et par uker bli mulig å se uten kikkert. Senere på våren kan den bli et virkelig fantastisk og sjeldent skue mens den stuper innover mot Solen – eller den kan fisle ut og knapt bli synlig selv med stjernekikkerter. Kometer er ekstremt uforutsigbare, men desto mer interessante! Observasjoner de siste par dagene kan tyde på at kometkjernen nå er i ferd med å dele seg eller å gå i oppløsning siden bilder viser at kjerneområdet har blitt avlangt og at kometkjernens bevegelse påvirkes av en kraftig utblåsning av materiale. Uansett bør du følge med – dersom kometen overlever, er det nemlig hele 6026 år til den dukker opp igjen!

Oppdatering 15.04: Nye bilder bekrefter at kjernen til komet ATLAS ikke bare har delt seg, men ser ut til å gå i oppløsning. Bildene viser en rekke enkeltfragmenter, og lysstyrken har avtatt ganske mye de siste 10 dagene. Avstanden fra det fremste til det bakerste fragmentet var i går hele 3400 kilometer. Fortsetter utviklingen er det ikke sikkert kometen finnes når den skulle passert nærmest Solen i slutten av mai.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Komet ATLAS fotografert 14. mars.
Foto: Martin Gembec / Wikipedia

De siste årene har få lyssterke kometer vært synlig fra Jorden, og disse har da hovedsakelig vært mulig å se fra den sydlige halvkule. Dette gjelder f.eks. PanSTARRS i mars 2013, Lovejoy i 2011 og McNaught i 2007 som en kort stund virkelig var iøynefallende objekter, men kun fra sydlige breddegrader. På våre breddegrader har vi ikke hatt noen virkelig iøynefallende kometer siden Hale-Bopp våren 1997 og Hyakutake våren 1996.

Komet Hyakutake i 1996
Foto: Franz Haar,  vhs-Sternwarte Neumünster

Hvert år oppdager overvåkningsteleskop en lang rekke kometer, men de fleste av disse er så lyssvake at det er nødvendig med store teleskop for å kunne observere dem. Da komet ATLAS (C/2019 Y4) ble oppdaget med Asteroid Terrestrial-impact Last Alert System (ATLAS) på Hawaii 28. desember i fjor var den også ekstremt lyssvak (astronomisk lysstyrke +20, 400 000 ganger svakere enn de minst lyssterke stjernene vi kan se uten kikkert) og befant seg 439 millioner kilometer fra Solen, tre ganger lenger unna enn Jorden.

Bilde av komet ATLAS 17. februar.
Foto: Hisayoshi Kato/Wikipedia

Fantastisk skue eller stor flopp?

I de påfølgende ukene har kometen stupt innover mot solvarmen og økt med ca. faktor 24 000 i lysstyrke. Økningen har vært langt raskere enn ventet, og kometen er nå synlig også med en prismekikkert eller liten stjernekikkert. En tilsvarende lysstyrkeøkning er knapt observert tidligere, og med lysstyrke +8,5 tirsdag 17. mars var lysstyrken 600 ganger større enn forutsagt. Dersom kometen hadde fortsatt å øke i lysstyrke i dette tempoet inntil den befinner seg nærmest Solen i slutten av mai, ville den overgått planeten Venus i lysstyrke! 

Den hvite bueformede linjen viser bevegelsen til komet ATLAS på himmelen (den gule linjen er ekliptikken – Solens bane over himmelen).
Illustrasjon: Tomruen/Wikipedia

Mest sannsynlig vil lysstyrken avta, og ingen kan forutsi utfallet. Mange har derfor hatt store forhåpninger til hva som vil skje mens kometen fortsetter å fare stadig nærmere Solen. 31. mai vil den være aller nærmest, da med en avstand på 0,25 AE (37 millioner kilometer). Dette er nesten dobbelt så nær Solen som den solstekte planeten Merkur, og frosne gasser, is og andre stoffer vil da koke bort fra kometkjernen i et enormt tempo – dersom den fortsatt er intakt.

Kometens bevegelse på nattehimmelen fra 23. mars og til slutten av mai. Klikk på bildet for å se film.
Animasjon: Sannes & Ødegaard

Mange kometer som opp gjennom tidene har forsøkt tilsvarende soldykk, har gått i oppløsning. Fra Jorden ses dette som en kortvarig og kraftig økning i lysstyrke hvoretter lysstyrken avtar kraftig, og i en del tilfeller går kometen så solid i oppløsning at den ikke en gang kan observeres med store teleskop.

Hodet på kometen har nå vokst kraftig, og 24. mars var den hele 720 000 kilometer i diameter, dvs. halvparten så stort som Solen i utstrekning! Årsaken er stoff som spruter ut fra kometkjernen som ingen vet størrelsen på, muligens er kjernen ikke mer enn noen få kilometer i diameter. Kometen har også begynt å utvikle en synlig hale og kan nå ses som en grønnaktig tåkeflekk ikke langt fra det kjente stjernebildet Karlsvogna.

Bilde av komet ATLAS 28. mars.
Foto: Josep M. Trigo-Rodríguez/Wikipedia

Kometkjerner er typisk fra noen hundre meter til noen få kilometer store og kalles ofte skitne snøballer. Disse objektene stammer fra de ytterste delene av Solsystemet hvor de har gått i bane siden Solsystemet ble til for 4,6 milliarder år siden. Det finnes to store reservoarer med milliarder av kometkjerner i henholdsvis Kuiperbeltet og Oorts sky. Av og til blir enkelte av disse «snøballene» forstyrret og begynner å stupe innover mot de indre delene av Solsystemet der solvarmen får flyktige stoffer til å fordampe og danne en tåkesky rundt kometkjernen – komethodet.

Historiens første landing på en kometkjerne skjedde i 2014 da den europeiske romsonden Rosetta landet på kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko.
Foto: ESA/Rosetta/NavCam – CC BY-SA IGO 3.0

Solvinden og solstrålingen blåser stoffet utover, bort fra Solen, og danner en eller to haler. Det er disse halene kometene er berømt for, og som i enkelte tilfeller, slik som f.eks. Hyakutake, kan strekke seg over halve himmelhvelvingen.

Illustrasjon: Wikipedia

Kometene er nøkkelobjekter for å forstå opprinnelsen og utviklingen til vårt eget solsystem. De kan til og med komme på besøk fra andre solsystem og gi oss fantastisk informasjon om fjerne steder vi trolig aldri vil kunne besøke. De siste tiårene har det derfor vært forsket intenst på disse merkelige objektene. I 2014 ble det for første gang foretatt en landing på en kometkjerne, og også romsonden New Horizons har gitt oss nærbilder av kuiperbelteobjekter.

Romsonden New Horizons tok dette nærbildet da den foretok en flyby av kuiperbelteobjektet Ultima Thule 1. januar 2019.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Opprinnelse fra gigantkomet?

Astronomene oppdaget raskt at banen til ATLAS er nesten identisk med banen til Den store kometen i 1844 og at flere ekstremt lyssterke kometer trolig stammer fra en enorm komet (kjernens diameter kan ha vært 150 kilometer) som delte seg i mindre biter en gang for lenge siden mens den passerte svært nær Solen. Dette inkluderer de store kometene i 1843, 1844, 1882, 1910, og trolig også ATLAS. Mange er derfor svært spent på hva denne kometen kan oppvise de kommende ukene og månedene selv om det er en «familiesvakhet» at de går i oppløsning.

Tegning av Den store kometen i 1843 sett fra Australia.
Tegning: Allport, Mary Morton, 1806–1895

Kometen vil være svært gunstig på nattehimmelen for oss i Norge frem til den passerer nærmest Jorden 23. mai (avstand 116 millioner kilometer) og Solen i slutten av mai. Deretter vil kometen (hvis den ikke har gått i oppløsning) fare bort fra Solen igjen, men dette blir kun synlig fra den sydlige halvkule. Men dersom ATLAS mot all formodning skulle bli tilstrekkelig lyssterk til å kunne ses på dagtid, kan det bli mulig å få et glimt av den fra våre breddegrader også mens den er på vei bort fra oss, noe som faktisk skjedde med komet McNaught i 2007.