Forskere har nå funnet sterke bevis for at det finnes et stort underjordisk hav 30-40 kilometer under Enceladus' overflate og bekrefter dermed påstandene om at Enceladus er et av de mest sannsynlige stedene i vårt solsystem hvor det kan finnes liv. Havet er trolig større enn Lake Superior og kan inneholde mikroorganismer.

av Anne Mette Sannes

Illustrasjonen viser hvordan Saturns måne Enceladus kan se ut innvendig. Målinger av ørsmå ujevnheter i tyngdekraften fra den 504 kilometer store månen tyder på at den ytterst har et skall av is og innerst en kjerne av stein. Over de sydlige områdene er det stedvis hav av flytende vann mellom kjernen og is-skallet. Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Helt siden romsonden Cassini-Huygens oppdaget kryovulkaner (isvulkaner) nær månens sydpol i 2005, har det vært diskutert hvorvidt det finnes flytende vann under overflaten. Disse vulkanene spyr ut enorme stråler av vanndamp, andre flyktige stoffer samt en del faste partikler – ca 200 kg per sekund – ut i verdensrommet, og noe av vannet faller tilbake på månens som "snø" mens noe faller ned på Saturn eller på Saturns ringer. Det antas at hele Saturns E-ring har blitt til av disse ispartiklene!

Før Cassini nådde frem til Saturn i juli 2004 var det ingen som en gang hadde tenkt at det kunne finnes store mengder flytende vann under overflaten på denne isete månen som med sin diameter på rundt 500 kilometer ikke er større enn asteroiden Vesta. Og i motsetning til Jupiters måne Io hvor forskerne også antar det finnes vann (men i så fall under et svært tykt islag), har Saturns måne Enceladus lenge vært det beste stedet å lete etter livsformer siden man her har antatt at det finnes vann enten på eller like under overflaten. I den senere tid har man likevel også fått mistanke om et slikt basseng også under Europas isete overflate.

Enceladus’ isvulkaner (isfontener) fotografert av Cassini-sonden da den passerte nær denne månen. Foto:  NASA/JPL/SSI; mosaikk: Emily Lakdawalla

Europa og Enceladus er nå de eneste himmelobjektene i det ytre av Solsystemet hvor det er bekreftet flytende vann og utbrudd med isfontener. Jupiters måne Io har svovelvulkaner med store utbrudd, og på Neptuns måne Triton har det blitt observert nitrogengeysirer, men disse inneholder ikke vann.

Måten man måler variasjonen i tyngdekraft kalles dopplereffekt. Når et romfartøy flyr over overflaten, blir hastigheten påvirket av variasjoner i gravitasjonsfeltet forårsaket av fjell nede på overflaten eller variasjoner i sammensetning under overflaten. Denne hastighetsendringen fører til endringer i radiofrekvens og kan måles fra bakkestasjoner nede på Jorden. Teknikken kan oppdage hastighetsavvik på mindre enn 90 mikrosekunder, og med en slik presisjon har man nå fått bevis for en sone i sørlige deler av Enceladus hvor det er høyere tetthet enn i andre deler av denne månens indre.

Selv om det ikke er sikkert at dette undersjøiske havet er kilden til vannsøylene som spruter ut av Enceladus' overflate nær sydpolen og danner isfontener, anser forskerne dette som en reell mulighet. Sprekkene kan føre ned til en del av månen som er oppvarmet av tidevannskrefter som følge av at månen blir dratt og strukket siden den følger en spesielt avlang bane rundt Saturn. Mye av spenningen knyttet til oppdagelsen av vannsøylene skyldes muligheten for at de stammer fra et vått miljø der mikroorganismer kan eksistere.

Ifølge Linda Spilker som jobber med Cassini-prosjektet ved JPL, inneholder disse vannsøylene saltvann og organiske molekyler som er hovedbestanddelene for at liv, slik vi kjenner det, skal kunne oppstå. Oppdagelsen av disse har endret vårt syn på hva som er beboelig sone både i vårt eget solsystem og i planetsystemer rundt andre stjerner.

Mer informasjon

Pressemelding fra NASA