07.10.2018: Romteleskopene Hubble og Kepler har avdekket det som kan vise seg å være den første månen som er oppdaget utenfor vårt solsystem. Kandidaten befinner seg i stjernebildet Cygnus, 8000 lysår fra Jorden og går i bane rundt en gassplanet som igjen går i bane rundt stjernen Kepler-1625. Månens eksistens er foreløpig en hypotese som må følges opp av videre observasjoner med Hubble.

av Anne Mette Sannes

Ved hjelp av Hubble- og Kepler-teleskopene har forskere oppdaget det som kan være den første månen som er identifisert utenfor vårt solsystem.
Illustrasjon: NASA/ESA/L. Hustak

Under letingen etter exomåner analyserte et forskerteam ved Columbia University i New York data fra 284 Kepleroppdagelser – planeter som befinner seg i forholdsvis vide baner (mer enn 30 dager på et baneomløp rundt moderstjernen). Når det gjelder planeten Kepler-1625b, fant astronomene interessante avvik som tyder på at det kan være tale om en måne. Astronom David Kipping og hans team ved Columbia University i New York ønsket ikke å avsløre den mulige oppdagelsen inntil funnet var blitt endelig bekreftet med Hubbleteleskopet, men Kippings plan røk da nyheten om en mulig oppdagelse av en exomåne i fjor herjet på sosiale medier og dermed resulterte i kunngjøringen av exomåne-kandidaten Kepler-1625b i en forskningsrapport som ble sendt inn for publisering og samtidig gjort tilgjengelig for andre forskere.

Romteleskopene Hubble og Kepler har avdekket det som kan vise seg å være den første månen som er oppdaget utenfor vårt solsystem.
Film: NASA

Basert på oppdagelsene har teamet nå brukt 40 timer til å utføre observasjoner med Hubble for å foreta intense studier av planeten og fulgte planeten før og under dens 19 timer lange passasje foran stjernen. Rundt 3,5 timer etter at planeten hadde passert stjerneskiven oppdaget teamet nok et fall i stjernelyset som samsvarer med eksistensen av en måne som har bunden rotasjon. Uheldigvis var Hubbleobservasjonene over før passasjen av exomånekandidaten var over slik at man ikke var i stand til å bekrefte månens eksistens.

Metoden som brukes for å oppdage exomåner er at det oppstår et fall i lyset fra stjernen akkurat idet månen passerer over stjerneskiven, med andre ord samme metode som også har blitt benyttet til å finne exoplaneter. Fordi de er mindre, er exomåner vanskeligere å oppdage på grunn av den lavere mengden av lys som blokkeres. I tillegg endrer disse månene posisjon under hver enkelt passasje siden månen går i bane rundt planeten.

I tillegg til lysstyrkefallet ga Hubble også forsterket bevis for månens eksistens ved at planetpassasjen inntraff mer enn en time tidligere enn antatt, noe som samstemmer med en planet og en måne som går i bane rundt et felles massesenter og som ville få planeten til å vagge fra sin antatte posisjon på samme måte som Jorden også vagger som følge av vår egen måne.

Men denne planetvaggingen kan også være forårsaket av en annen planet i planetsystemet. Selv om Kepler ikke har oppdaget en planet nummer 2 i planetsystemet, kan årsaken være at den likevel finnes, men at den ikke lar seg oppdage ved hjelp av Kepler.

Ifølge en av de to forskerne bak undersøkelsen, er måneforklaringen den enkleste og mest logiske forklaringen for dette andre fallet i lysstyrke samt avviket i omløpstid. Ifølge Kippler forsøkte teamet å anta at det måtte være feil og testet dermed alle tenkelige måter de kunne bli lurt på av dataene, men det var likevel et sjokk å se på lyskurven og hjertene slo definitvt raskere.

I en artikkel publisert i forskningstidsskriftet Science Advances, rapporterer forskerne at den mulige månen er uvanlig stor, potensielt på størrelse med planeten Neptun. Måner av en slik størrelse finnes ikke i vårt eget solsystem, og forskerne mener det vil kunne gi ny kunnskap om dannelse av planetsystem og at det også vil kunne medføre at tidligere teorier om månedannelse rundt planeter må endres.

Kandidaten anslås å være bare 1,5 prosent av massen til planeten, og planetens masse er estimert å være flere ganger større enn Jupiters masse – et masseforhold som er lik forholdet mellom Jorden og Månen. Når det gjelder de to systemene Jorden–Månen og Pluto–Karon antas det at månene har blitt til av støvrester etter kollisjoner mellom steinplaneter. Men når det gjelder Kepler-1625b er den mulige månen en gassmåne og ikke en steinmåne, slik at denne månen i tilfelle må ha blitt dannet på en annen måte.

Dersom dette skulle vise seg å være en måne, befinner både månen og planeten seg i den såkalte Gullhårsonen hvor temperaturene er slik at det kan finnes flytende vann på overflaten, men siden de begge er av gass, ville det uansett ikke være mulig for liv å oppstå slik vi kjenner det.

Beboelig sone rundt stjernen – også kalt gullhårsonen.
Illustrasjon: NASA

Fremtidige søk etter exomåner vil finne Jupiterlignende planeter som befinner seg lenger unna moderstjernen enn Jorden er fra Solen. De perfekte planetkandidatene som kan huse exomåner befinner seg i vide baner med langvarige og sjeldne passasjer, slik at en måne dermed ville være enkel å finne. I øyeblikket befinner det seg bare en håndfull av slike planeter i Keplers database. Uansett om fremtidige observasjoner vil kunne bekrefte eksistensen av en måne rundt Kepler-1625b, vil NASAs James Webb Space Telescope bli benyttet til blant annet å lete etter exomåner med langt større presisjon enn Kepler, også svært små måner.

James Webb Space Telescope vil blant annet bli benyttet til å lete etter exomåner.
Foto: NASA

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Nyhetssak fra NASA

James Webb-teleskopets første mål i rommet

Flere saker om exoplaneter

Liv på exomåner?