28.12.16: For oss er utvilsomt oppdagelsen av en jordlignende planet i beboelig sone rundt vår aller nærmeste nabostjerne Proxima Centauri både årets, tiårets og tusenårets største oppdagelse på grunn av den langsiktige betydningen for hele menneskeheten. Her kan du lese mer om denne og andre hendelser i 2016. Når det gjelder ikke-astronomiske hendelser, er det utvilsomt forsøket på å komme oss til hytta natt til 17. mai som gjorde mest inntrykk …

av Anne Mette Sannes

Natt til 17. mai 900 moh i Valdres i år. Slik kunne det også ha sett ut i det røde lyset fra vår nabostjerne Proxima Centauri ...
Foto: Anne Mette Sannes

Enkelte vintre har det vært mulig å komme frem til hytta 17. mai, og dette året trodde vi også det skulle bli mulig siden vi hadde vært å sjekket forholdene en uke før. Og siden vi holdt på å pusse opp kjøkkenet på tredje uken (pga. alle helligdagene!) og kun hadde muligheter for å lage middag med en kokeplate i kjellerstuen, fortonet det seg som den rene luksus å vite at på hytta – ja der er det hele TO kokeplater (på gass–ikke strøm, men dog ...)

Siden den vanlige veien til hytta via Syndin ennå ikke var åpnet og vannet hvor vi må ro prammen over til hytta garantert var islagt, skulle turen gå fra Vaset-siden rundt 3-4 km fra hytta. Uken før hadde vi vært og sonet terrenget for om mulig ta oss frem, men snøen var fortsatt for dyp. Men vi visste det var meldt mye varmere vær!

Aurora var ivrig etter å komme til hytta uken før 17. mai, men vi måtte innse at snøen var for dyp.
Foto: Anne Mette Sannes

Knut Jørgen sjekket ut snødybden og sank nedi flere steder.
Foto: Anne Mette Sannes

16. mai kjørte vi på nytt til Valdres, og denne gangen så det faktisk ganske lovende ut! Klokken 22.20 (noe sent, men fem varmegrader og fint og lyst) begynte vi på turen sammen med vår datter Aurora på 10. Alt så veldig lovende ut inntil det gradvis ble mer og mer snø. Det ble også gradvis mørkere, mange av lydende var fremmede (iiiiik!!) men viste seg å være ulike typer fugler i myrområdene – vi hørte blant annet ryper og enkeltbekkasin. Vi hadde supre hodelykter og forøkte å holde oss på skaren på myrene, men det tok ikke langt tid før både Knut Jørgen og jeg var søkkvåte på bena. Knut Jørgen hadde trolig forlagt Alfa-fjellstøvlene mens vi pakket inn i bilen på siste års hyttetur i november, så støvlene hans var ikke vanntette, heller ikke mine Ecco-støvler av solid Yakiskinn men som ikke holdt vannet ute siden de ikke var impregnert. Det surklet godt i støvlene, bare Auroras sherroxer klarte å holde det kalde myrvannet ute.

En time senere (da vi faktisk hadde tenkt vi ville være fremme ved hytta!) ble vi mer og mer forvirret. Hvilket vann var det egentlig vi så der borte? Var det et av vannene ved hytta eller var det Movatn??? Det ble mer og mer snø i skogen vi hadde beveget oss inn i. Ved et par anledninger tenkte vi at vi kanskje burde snu, men det var tross alt ikke så langt til hytta, det var fortsatt ganske lyst mot nord.

Bekymringen steg stadig under Valdreshimmelen.
Foto: Anne Mette Sannes

Rundt midnatt ringte jeg min bror Sondre i Telemark for å si at vi var en «smule bekymret». Vi så Nøsekampen, Storlifjell, vi så vannene, men klarte tydeligvis ikke å skille dem fra hverandre, alt virket kjent, men likevel ... var vi litt unna sommerløypa? (I etterkant har vi hørt av mer «erfarne fjellfolk» at det er svært vanskelig å «lese» terrenget når det mørkere - selv om ikke helt mørkt). Hodelykter hjelper også bare et kort stykke rundt oss i terrenget, og selv om de kan lyse svært langt så er de ikke egnet til å se de store trekkene. Etter en forholdsvis slitsom ferd over en snøtung myr, klarte vi å klatre opp på en høyde hvor det faktisk var veldig lite snø, men i retning hytta var det MYE snø. Etter å ha konferert med min bror, som iherdig forsøkte å forklare oss hvordan vi skulle finne vår posisjon på GPS slik at han visste hvor vi befant oss dersom vi ikke skulle klare å dra dette i havn, begynte vi å gå tilbake til der vi mente bilen måtte befinne seg. Det var blitt en god del mørkere, men det er lengre lyst i Fagernes-området enn hjemme (pga. lenger nord) og lyset «holdt seg», Månen skinte opp, Jupiter var med oss og Mars lyste innbydende som en oransje glødelampe i syd (den lyste så kraftig at da jeg først fikk øye på det oransjerøde lyset inne blant trærne, trodde jeg faktisk at det var noen der ..!)

Magisk stemning mot Storlifjell i måneskinn.
Foto: Anne Mette Sannes

Vakkert, betagende vakkert, faktisk, men Knut Jørgen og jeg var nå begge iskalde på bena. Aurora begynte å bli sliten selv om hun er knallsterk til å gå turer. Ville vi egentlig klare oss her ute i Valdresnatten til det ble helt lyst igjen og vi kunne vite sikkert hvor vi befant oss? Og dessuten – var det ikke rundt disse tider at bjørnen stikker snuta ut av hiet????

Dette med bjørn er ikke overdrevent. Helgen før da vi som sagt måtte snu der vi hadde parkert pga. for mye snø i terrenget, snakket vi med en eldre mann da vi hadde stanset et stykke unna for filme og ta bilder av en ørn som hadde landet i et tre like ved oss (sjekk bildet, ser det ikke ut til at den holder en svær fisk i klørne?), og han kunne fortelle at han hadde truffet på bjørn i august 2004.

Er det en stor ørret den holder i klørne?
Foto: Anne Mette Sannes

Første gang jeg var med Knut Jørgen på hytta var nettopp i august 2004 (og jeg spurte gjentatte ganger om det kunne være bjørn der ... og ble fortalt at neida, "he, he, her finnes nok ingen bjørn", "her har ingen sett bjørn på hundre år" etc. etc. ...) – og dette skjedde altså én skarve måned etter at denne mannen så bjørnen bare rundt 2 km fra vår hytte (!), og vi befant oss i øyeblikket bare rundt 1 km fra der bamsen hadde luntet ... Litt ekkelt å tenke på når klokken er halv ett på natten med mye snø i store deler av terrenget, myrer som ikke er egnet til å løpe fra bjørn og sulten gnager i tarmene. Aurora fant frem en clementin og påsto hun fikk mer energi. Knut Jørgen og jeg klarte ikke å stå stille lenger pga. kulden i bena, så vi spiste hver vår clementin mens vi gikk i det ulendte terrenget. Og Aurora hadde rett! Det er faktisk ufattelig hvor mye krefter man kan få av en skarve clementin! Det ga oss ny giv, vi lovet å ringe min bror hvert kvarter, men en gang glemte vi det, trolig fordi man mister tid og sted i alt slitet. Så han var sterkt bekymret og trodde vi hadde gått gjennom isen (vi går av prinsipp (!) ALDRI over is, men han trodde vi ikke så nok i mørket) satt og bet negler i Telemark til han igjen fikk kontakt. Da vi nådde myrene og så et enslig lys på en like enslig hytte nær der bilen sto, var gleden stor! Jeg trynte diverse ganger med den litt for tunge sekken (drar aldri på tur uten en lass appelsiner ...) og en gang vrikket jeg den ene ankelen og ble liggende og kave i myra. Om man ikke trår direkte på tuene (noe som er vrient når man er i overkant sliten) er det lett å falle. Men det gikk bedre enn forventet med ankelen, og klokken 02.20 var vi ved bilen.

Endelig tilbake ved bilen!
Foto: Anne Mette Sannes

Aurora er ekstremt glad over å være i bilen kl. 02.30.
Foto: Anne Mette Sannes

Magisk vakkert, men godt å stå ved siden av en bil med bensin på tanken ...
Foto: Anne Mette Sannes

Vi fikk av våte støvler, fant frem tørre sokker. Alle ullsokkene var brukt opp underveis og kunne vris som en skurefille, men tørre bomullssokker gjør nytten når det er varmeapparat i bilen. Slitet var over!!!! Vi kastet oss over hver vår kalde wiener med lompe og en stripe ketchup som der og da kunne vært verdig minst 9 Michelinstjerner!!! Appelsiner og hver vår lille potetgullpose («Må’ru så må’ru») var prikken over i’en, og vi kjørte lykkelige av gårde med Månen, Jupiter og Mars som følgesvenner. Der og da tenkte vi også på Mars som på sikt blir menneskenes egentlige hjemsted i Solsystemet og om menneskene en gang vil få det like strabasiøst der oppe i det rustrøde landskapet ... ;)

Flere liryper gikk og beitet langs veien, og vi rullet ned vinduene og tok bilder mens vi hørte på den kaklende lyden.

Liryper langs veien.
Foto: Anne Mette Sannes

Liryper langs veien.
Foto: Anne Mette Sannes

Nede i Valdres så vi hjort, og nede i Bangskleivene dukket det opp en elg i morgensolen, trolig en fjorårskalv. Det var bare fem timer siden Solen «gikk ned» og nå var den igjen oppe. Aurora var fascinert. Hun pleier jo ikke å «døgne» til vanlig.

En nysgjerrig elg i Bangskleivene.
Foto: Anne Mette Sannes

Og familien var for lengst blitt enige om at vi ALDRI igjen skulle dra på hytta før veien rundt Syndin er åpnet og isen har tint så vi kan ro over vannet og innta hytta på normalt vis. Aldri!!!!!

PS. Støvelen i størrelse 47 (kano?) som Knut Jørgen mistet (den hadde hengt i en stropp på sekken) fant Aurora igjen rundt 600 meter fra hytta da vi endelig kom oss til hytta på normalt vis i juni.

Aurora har funnet støvelen i juni, ca. 600 meter fra hytta.
Foto: Anne Mette Sannes

Lykkelig eier av den noe medtatte Tretorn-støvlen ...
Foto: Anne Mette Sannes

Og slik ser det ut når det er bedre forhold:

Speilblankt vann ved hytta med utsikt mot Storlifjell og Helin på en varm og flott sommerdag.
Foto: Anne Mette Sannes

Og siden vi snakker om rovdyr ... som en artig «kuriositet» hørte for et par måneder siden vi av en radiojournalist at Mia Gundersen hadde vært på en hytte et eller annet sted og gitt mat til en koselig hund som var utenfor. Hun trodde det var hunden til noen i en hytte ikke langt unna, men neste dag viste det seg at de ikke hadde hund og at hun hadde gitt bort matrestene til en ulv ...!  Var det ikke det vi visste? Ulven er menneskets beste venn  ... :) 

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Himmelbegivenheter i Norge

Kveldens stjernehimmel