Allerede i oldtiden oppdaget mennesker ildkuler på himmelen og så steiner som falt mot bakken. I antikkens Hellas mente Aristoteles at det måtte være stein som hadde blitt løftet opp i luften av sterke vinder og deretter falt ned på Jorden igjen.
av Anne Mette Sannes
|
Ensisheim-meteoritten.
Foto: Konrad Andrä / Wikipedia Commons |
Det eldste bevarte meteorittfunnet er fra fallet over Ensisheim i Alsace, Frankrike 7. november 1492. Historien forteller at en ung gutt var det eneste øyenvitnet til fallet, og han førte lokalbefolkningen til funnstedet. Steinen skal ha veid 127 kg, men folk begynt straks å sikre seg biter av steinen og selge disse som souvenirer i den tro at steinen hadde en overnaturlig opprinnelse. Men den lokale dommeren fikk stoppet dette, og den største biten på 55,75 kg kan i dag ses i rådhuset i Ensisheim.
På tiden da denne ble funnet, antok man at dette var et av guds mirakler. Da Maximilian, keiser av det tysk-romerske riket, var på besøk i området noen uker senere, mente han at steinen representerte en slags guddommelig beskyttelse og sørget for at steinen, på middelaldersk vis, ble festet med jern til veggen i en lokal kirke av to grunner: man ønsket ikke at steinen skulle vandre rundt for seg selv på natten (!) eller forlate Jorden på den samme voldsomme måten den hadde ankommet.
Utover på 1700- og 1800-tallet var det ikke mange lærde som våget å ytre tanken om at meteoritter ikke stammet fra Jorden. De som likevel gjorde det ble betraktet som idioter eller kjettere, latterliggjort og hånet.
Meteorittene ble oftest forklart som resultat av lyn, vulkanstøv eller rett og slett som djevelens verk. Det var først et stykke ut på 1800-tallet at teorien om at meteoritter kom fra verdensrommet ble akseptert.
Forsiden
