01.03.2019: Den knøttlille neptunmånen Hippocamp kan vise seg å være del av en større neptunmåne.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Kunstnerisk fremstilling av den knøttlille månen Hippocamp som ble oppdaget i 2013. Proteus ses til høyre øverst i bildet.
Illustrasjon: NASA, ESA and J. Olmsted (STScI)

Etter flere års analyse kan forskerne nå ha funnet forklaringen på Neptuns sjette innerste måne – den mystiske månen Hippocamp. Teamet mener at den lille månens eksistens skyldes at Hippocamp sannsynligvis er resultat av en kollisjon mellom den større månen og en komet for milliarder av år siden da en større bit av Proteus ble slått løs. Den knøttlille månen er bare rundt 34 kilometer stor og har bare en tusendedel av massen til Proteus som har en størrelse på ca. 418 kilometer.

Ifølge Mark Showalter ved SETI Institute i Mountain View, California var det ikke ventet å finne en bitte liten måne rett i nærheten av Neptuns største måne i dette området. Som følge av Proteus’ sakte vandring utover befant Proteus seg i en fjern fortid der Hippocamp befinner seg i dag.

Denne oppfatningen støttes også av Voyager 2-bilder fra 1989 som viser et stort nedslagskrater på Proteus og som nesten er stort nok til å ha skrellet av den lille månen. I 1989 trodde forskerne at krateret var slutten på historien, men takket være Hubble kan det nå slås fast at en liten bit av Proteus ble igjen, nemlig Hippocamp. Banene til de to månene befinner seg nå rundt 12 000 kilometer fra hverandre.

Månesystemet til Neptun har en voldsom og dramatisk forhistorie. For milliarder av år siden fanget Neptun inn den store månen Triton fra Kuiperbeltet – et bredt belte av isobjekter utenfor Neptuns bane. Tyngdekreftene fra Triton brøt opp planetens opprinnelige månesystem, roet seg ned i en sirkulær bane, og restene etter neptunske måner som hadde blitt slynget ut smeltet sammen til en ny generasjon av naturlige måner. Likevel fortsatte kometer å bombardere månene og førte til dannelsen av Hippocamp som kan betraktes som en tredjegenerasjonsmåne.

Neptuns store måne Triton.
Foto: NASA / Jet Propulsion Lab / U.S. Geological Survey

Ifølge Jack Lissauer ved NASAs Ames Research Center i Silicon Valley og medforfatter av den nye studien vet man, basert på estimater av kometpopulasjoner, at andre måner i det ytre av Solsystemet har blitt truffet av kometer, blitt slengt i hytt og vær og omdannet flere ganger. Dette måneparet representerer et dramatisk eksempel på at måner i blant brytes i stykker av kometer.

Diagrammet viser banene til flere måner som befinner seg nær Neptuns bane og hvor alle, med unntak av Hippocamp, ble oppdaget av Voyager 2 i 1989. Hippocamp ble oppdaget ved hjelp av arkivbildet tatt med Hubbleteleskopet mellom 2004 og 2009. Alle månene har prograde baner og befinner seg mellom Neptuns ringer (ikke vist i bildet). Den ytterste månen Triton ble oppdaget i 1846 – samme år som planeten selv ble oppdaget. Tritons retrograde bane tyder på at den er et innfanget Kuiperbelteobjekt og derfor en fjern slektning av Pluto. De indre månene kan ha blitt dannet etter innfangingen av Triton for flere milliarder år siden.
Illustrasjon: NASA, ESA, and A. Feild (STScI)

Under det store bombardementet for 3,8-4,1 milliarder år siden ble blant annet objektene i det indre av Solsystemet pepret med nedslag av objekter fra de ytre delene av Solsystemet.
Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Nyhetssak fra NASA

Flere saker om Neptun