Den 6. juni kl. 00.04 begynner en himmelbegivenhet av historiske dimensjoner. Forrige gang nordmenn kunne se Venus passere over solskiven var i 2004 og 1769. I 1769 ble Norge satt virkelig på kartet, Australia og New Zealand ble utforsket og det aller første internasjonale forskningssamarbeid var et faktum. Selv reglene for krig kan kanskje tilbakeføres til denne Venus-passasjen!

Når vi ser stjerner og planeter på himmelen, er det uhyre vanskelig å tenke seg hvor langt det er ut til dem. Frem til 1769 hadde da også astronomene meget dårlig kunnskap om avstandene til planetene og Solen, deres størrelser og følgelig også hvor mye lys Solen sender ut. For å komme lenger og gjøre relle vitenskapelige fremskritt, var de absolutte avstandsmålene helt nødvendige.

De relative målene var godt kjent. De berømte tre lovene til Kepler beskrev planetenes banebevegelser på en måte som samsvarte godt med observasjonene. Den ene lille, men helt avgjørende, brikken som manglet var avstanden til Solen. Dersom den ble målt, ville alle avstander og størrelser plutselig være kjent!

Hva er avstanden til Solen? Inntil Venus-passasjen i 1769 var det ingen som visste svaret, men da ga fantastiske ekspedisjoner til Finnmark og Tahiti løsningen. Foto: SOHO/ESA/NASA

OPPFORDRING UTENOM DET VANLIGE

Edmund Halley, senere mer berømt for kometen med samme navn, forstod at de uhyre sjeldne Venus-passasjene ville gi astronomene en unik sjanse til å måle avstanden til Solen. Ved å måle hvor lenge Venus er inne på solskiven og hvilken bane Venus følger over solskiven sett fra ulike deler av kloden, ville man få et nøyaktig avstandsmål.

I 1716 kom Halley med en av sterkeste oppfordringer i vitenskapens historie. Han ba innstendig sine etterkommere om å bruke Venus-passasjene i 1761 og 1769 til å gjøre målingene. Halley innså at han selv ikke ville leve lenge nok til å få oppleve de neste passasjene (Halley døde i 1742).

FØRSTE FORSØK

I 1761 ble det sendt ut flere ekspedisjoner til ulike deler av verden. De hadde ikke så veldig stor suksess. Årsakene var krigen som pågikk, liten observasjonserfaring, dårlig vær osv.

Da den neste Venus-passasjen kom i 1769 var astronomene langt bedre forberedt. En rekke ekspedisjoner ble sendt ut. De som i ettertid er mest interessante er dem som gikk til Tahiti i Stillehavet og Vardø i Norge.

Kaptein James Cook reiste med sin ekspedisjon til Tahiti i Stillehavet for å observere passasjen lengst mulig unna Europa. Man betraktet ekspedisjonens mål for meget viktig og til beste for hele menneskeheten. Det sies derfor at den ble fredet, tross at dette skjedde i en ufredelig tid. På veien utforsket ekspedisjonen New Zealand, Australia og Stillehavet!

Sett fra to ulike steder på kloden, vil Venus følge litt forskjellige baner over solskiven. Dette gir en enestående mulighet for å måle avstanden til Solen. Illustrasjon: astronomi.no

VERDENSHISTORIE I NORGE

Den dansk-norske kong Christian VII forstod viktigheten av prosjektet og inviterte den ungarsk-østerrikske astronomen Maximilian Hell fra Wien til Norge for å observere passasjen. Hell reiste til Norge med sin ekspedisjon i 1768 og ankom Vardø etter en strabasiøs reise. Etter en enda mer strabasiøs overvintring i isødet, fikk de så bra vær 3. juni 1769 at de fikk gjort de enormt viktige observasjonene. Passasjen fant sted midt på natten norsk tid og Nord-Norge var derfor det eneste stedet i Europa der passasjen kunne følges.

Venus-passasjen i 1882 fotografert fra US Naval Observatory. Foto: US Naval Observatory

FØRSTE INTERNASJONALE FORSKNINGSSAMARBEID

Ekspedisjonene fant en god verdi for Solens avstand (kalt den astronomiske enhet) og den moderne astronomi var begynt. Dette var også det første internasjonale forskningssamarbeid av betydning. Resultatene har vært av uvurderlig betydning både for vitenskapen og for verdenssamfunnet.

Uten observasjonene av Venus-passasjen i 1769, kunne det ha tatt 105 år før man hadde funnet avstandene og dimensjonene i verdensrommet.

Ekspedisjonen til Cook ble etter sigende fredet til tross for at det fortsatt var utrygge forhold i verden. Man innså at de vitenskapelige resultatene var viktigere enn krig og ville være av uvurdelig betydning for hele menneskeheten! Noe slikt hadde vel neppe hendt tidligere.

Når vi kl. 00.04 den 6. juni 2012 ser Venus komme inn på solskiven, er vi derfor vitne til et fenomen som har vært med på å forme vår sivilisasjon. Sjeldenheten, fenomenets historiske betydning og mulige viktighet for fremtidig leting etter liv i rommet er gode grunner for å gjøre denne dagen til en astronomisk festdag.