23.05.17: Ved hjelp av tre romteleskoper, inkludert NASAs romteleskop Hubble, har forskerne klart å lokalisere en måne som går i bane rundt et kuiperbelteobjekt ved navn 2007 OR10. Oppdagelsen tyder på at de fleste objekter i dette beltet av islegemer utenfor Neptun med en diameter på mer enn 950 kilometer, har måner. Slike objekter kan gi forskerne kunnskap om hvordan måner ble dannet i Solsystemets barndom.

av Anne Mette Sannes

Kunstnerisk fremstilling av 2007 OR10 som har fått kallenavnet Snehvit. Astronomene antar at objektets rosa-aktige farge skyldes tilstedeværelse av metan som har blitt bestrålt.
Illustrasjon: NASA

Objektet 2007 OR10 er et transneptunsk objekt – en samlebetegnelse på alle objekter utenfor Pluto. Faktisk er dette objektet det største legemet i Solsystemet som ikke har et navn og som anslås å være mellom Haumea og Sedna i størrelse. Objektets masse har aldri blitt målt, og man kjenner heller ikke dets eksakte diameter. Objektet har ennå ikke fått offisiell godkjennelse som dvergplanet selv om noen astronomer likevel betrakter den som dette. Pr. dags dato er det fem objekter som har status som dvergplaneter: Pluto, Eris, Haumea, Makemake i kuiperbeltet og Ceres i asteroidebeltet.

Kuiperbeltet er et bredt belte av isobjekter utenfor Neptun.
Illustrasjon: NASA

Illustrasjonen viser de største transneptunske objektene. Nederst i bildet vises 2007 OR10 sammen med sin nyoppdagede måne.
Illustrasjon: NASA / Lexicon / Wikipedia

Ifølge Csaba Kiss ved Konkoly-observatoriet i Budapest og førsteforfatter av forskningsrapporten som annonserte oppdagelsen, betyr oppdagelsen av måner rundt kjente store objekter (bortsett fra Sedna som befinner seg mye lenger ute) at kollisjoner har skjedd hyppigere på den tiden disse objektene ble dannet, noe som er en begrensning på modellene for hvordan de er dannet; dersom det var hyppigere kollisjoner ville det være relativt enkelt at måner ble dannet.

Ifølge teammedlem John Stansberry ved Space Telescope Science Institute i Baltimore, Maryland, dundret trolig objekter inn i hverandre mye oftere siden de befant seg i et område med mange objekter. Noen av dem hadde stor masse, og forstyrret banene til mindre objekter. Denne sammenblandingen av gravitasjonspåvirkning kan ha dyttet objekter ut av sine respektive baner og økt deres relative hastigheter, noe som kan ha ført til kollisjoner. Men objektenes hastigheter kan ikke ha vært verken for høye eller for lave. Dersom hastigheten hadde vært for høy, ville kollisjonen ha skapt mye småbiter som ville ha unnsluppet, og dersom hastigheten hadde vært for lav, ville kollisjonen kun ha skapt et nedslagskrater. Kollisjoner i for eksempel asteroidebeltet – et bredt belte av steinlegemer som går i bane mellom Mars og Jupiter – er ødeleggende fordi objekter har stor fart i kollisjonsøyeblikket som følge av at Jupiters kraftige tyngdekraft får asteroidene til å øke sine banehastigheter og dermed genererer voldsomme kollisjoner.

Kunstnerisk fremstilling av asteroidekollisjon i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter.
Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Teamet oppdaget månen i arkivbilder av 2007 OR10 tatt av Hubble-teleskopets Wide Field Camera 3. Observasjoner av objektet tatt med romteleskopet Kepler var det første som satte astronomene på sporet av at en måne gikk i bane rundt. Kepler-teleskopet avdekket at objektet har en sakte rotasjonsperiode på 45 timer, mens typisk rotasjonsperiode for kuiperbelteobjekter er under 24 timer. I følge Kiss kikket de i Hubblearkivet fordi den langsomme rotasjonsperioden kunne ha blitt forårsaket av gravitasjonspåvirkningen fra månen. Forskeren som først studerte Hubblebildene oppdaget ikke månen på Hubblebildene siden objektet er veldig lyssvakt.

Astronomene oppdaget månen på to separate Hubbleobservasjoner med et års mellomrom. Bildene viser at månen er gravitasjonelt bundet til 2007 OR10 siden den beveger seg med objektet sett mot bakgrunnsstjernene. Likevel ga ikke disse observasjonene nok informasjon til at astronomene klarte å bestemme banen.

Disse to bildene tatt med Hubble-teleskopets Wide Field Camera 3 er tatt med et års mellomrom og avslører en måne som går i bane rundt 2007 OR10. Hvert av bildene viser en ledsager i ulike baneposisjoner rundt moderobjektet.
Foto: NASA, ESA, C. Kiss (Konkoly Observatory), and J. Stansberry (STScI)

Ironisk nok er sammenhengen mellom månen og dens langsomme rotasjon uklar siden vi ikke kjenner banen, sier Stansberry.

Astronomene beregnet objektenes diametre basert på observasjoner i infrarødt tatt av romobservatoriet Herschel som målte varmestrålingen fra de to fjerne verdenene. Moderobjektet har en diameter på rundt 1500 kilometer, mens månen er estimert å ha en diameter på 240– 400 kilometer. I likhet med Pluto følger 2007 OR10 en avlang bane, men i øyeblikket befinner den seg tre ganger lenger ut fra Solen enn Pluto.

2007 OR10 er medlem av en eksklusiv klubb av større objekter (som mange regner som dvergplaneter), og av disse er det kun Pluto og Eris som er større. Objektet ble oppdaget av astronomene Meg Schwamb, Mike Brown og David Rabinowitz som del av en undersøkelse hvor man søkte etter fjerne objekter i Solsystemet ved hjelp av Samuel Oschin-teleskopet ved Palomar-observatoriet i California.p>

Kunstnerisk fremstilling av dvergplaneten Eris med sin måne Dysnomia.
Illustrasjon: ESO/L. Calçada

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

Mer informasjon

Nyhetssak fra Hubblesite

Nyhetsmelding fra NASA

Space.com: Tiny World 'Snow White' Has Water Ice and Maybe Atmosphere