To av årets kometer besøker trolig det indre av Solsystemet for aller første gang. Dette kan medføre dramatisk aktivitet på overflaten av kometkjernen, men også ekstremt stor lysstyrke.

av Knut Jørgen Røed Ødegaard & Anne Mette Sannes

En komet kan være et spektakulært skue. Halen kan være 300 millioner kilometer lang og består av stoff som har blåst ut fra en «skitten snøball» som er bare noen kilometer i utstrekning.
Foto: ESO

Menneskene har kun besøkt ett eneste himmellegeme utenom Jorden – Månen. I alt 12 astronauter fikk spaserturer på Månens overflate i årene 1969 – 1972. Nå har NASA og andre organisasjoner begynt planleggingen for å sende mennesker tilbake til Månen, men også adskillig lenger ut – til Mars og asteroider og ikke minst – til stjernene

I fremtiden vil mange himmellegemer i Solsystemet være innenfor rekkevidde. Hvordan vil man oppleve å besøke Mars (som vil være i ferd med å bli terraformet), Titan med sin oransje atmosfære og sjøer av flytende hydrokarboner, iskalde Pluto og ikke minst - en komet som opplever solvarmen for aller første gang?

Vi har beskrevet dette i boken Apollomannen som viser hvordan den første ferden til et annet solsystem kan forventes å finnes sted om et par hundre år. På vei ut av Solsystemet besøker en landingsonde en spektakulær komet som har kommet rett fra Oorts sky – akkurat som Pan-STARRS gjør i mars måned og i enda større grad ISON gjør i november i år. Mer om kometene i 2013.

En slik landing er farefull, men kan samtidig gi forskerne uvurderlig kunnskap om forholdene på en komet. Kometkjerner består av is, frosne gasser, støv og stein fra den gangen Solsystemet ble til for omkring 4,6 milliarder år siden. Mange forskere ville derfor gjort mye for å få oppleve et slikt himmellegeme på nært hold.

Slik kan en landing på en kometkjerne arte seg. Kometer kalles gjerne skitne snøballer og er ofte svært mørke. Kometkjerner som besøker det indre av Solsystemet for første gang er spesielt spennende, men også spesielt skumle!
Illustrasjon: ESA/AOES Medialab