Månen er det nærmeste naturlige himmellegemet i rommet og derfor et naturlig valg for fremtidige rombaser. Reiser til Månen tar mye kortere tid og er mye billigere og enklere å gjennomføre enn reiser til Mars eller asteroider. De første bemannede basene vil derfor vil derfor med all sannsynlighet bli bygget på Månen.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Kunstnerisk fremstilling av en fremtidig månebase.
Illustrasjon: NASA/Dennis M. Davidson

Helt siden forfatteren Bishop John Wilkins i 1638 skrev om en fremtidig koloni på Månen, har forfattere og senere forskere og ingeniører sett for seg baser på dette himmellegemet. Fra begynnelsen av romalderen har en rekke ubemannede sonder besøkt Månen, og fra 1969-1972 har 12 amerikanske astronauter satt sine ben der. Siden den gang har det kommet en rekke planer ikke bare for nye besøk, men også for faste bosetninger og kolonier.

I 2004 la USAs daværende president George W. Bush frem en plan for å ha baser på Månen allerede fra 2020. Selv om denne planen senere ble kansellert, har den initiert betydelig utvikling, og NASA planlegger å etablere en base ved en av Månens poler innen 2024 som vil fungere som et springbrett for videre ferder til Mars. En polbase kan kontinuerlig utnytte sollyset og utsettes for mindre ekstreme temperaturvariasjoner enn resten av måneoverflaten. Funn av vann-is i kratre i polområdene gjør det også fristende å plassere den første bosetningen i et område ved en av polene.

I tillegg til de amerikanske planene, ønsker den europeiske romfartsorganisasjonen ESA å etablere en permanent bemannet base innen 2025 som alle nasjoner kan benytte, se film her. Russland planlegger å sende mennesker til Månen i 2025 og å etablere en fast bemannet base der noen år senere, og Kina mener at de skal kunne sende en bemannet farkost til Månen i 2022. Japan og India har planer om å bygge baser innen 2030, men ifølge planene skal ikke disse ha permanent bemanning. Uansett ser det ut til nærmest å bli kø til Månen de neste tiårene!

En enkel base på Månen.
Illustrasjon: NASA

Fordeler

Månen befinner seg i gjennomsnitt bare 384 000 kilometer fra Jorden. Dette betyr at reisen kun tar 2-3 dager hver vei, og at kommunikasjonstiden til Jorden bare er 1,3 sekunder mot opptil 22 minutter til Mars, noe som muliggjør normal muntlig kommunikasjon via radio samt fjernstyring av utstyr fra Jorden. Reiser mellom Jorden og Månen vil derfor være betydelig rimeligere og mindre komplisert enn reiser til fjernere destinasjoner i Solsystemet.

En månebase kan inneholde et oppskytningsanlegg for ferder til fjernere objekter som Mars og asteroider. Siden Månens tyngdekraft kun er en sjettedel av Jordens, er det betydelig enklere både å konstruere og å sende opp raketter. En mye mindre andel av drivstoffet går til å arbeide mot tyngdekraft, og fartøyet kan dermed oppnå betydelig høyere hastighet og kortere reisetid enn ved oppskytning fra jordoverflaten eller til og med fra lav jordbane. Men dersom drivstoffet først må fraktes til Månen, er det ikke sikkert kostnadene ved ferder til Mars og asteroider blir vesentlig lavere, og man vurderer derfor mulighetene for å utvinne drivstoff fra Månens overflatemateriale. Bygninger og observatorier kan bli konstruert ved hjelp av råmaterialer som allerede finnes på Månen, og dermed unngår man svært dyr frakt.

Jordsmonnet på Månen kan være et problem for bevegelige deler på observatorier, men disse kan blandes med nanokarbonrør og epoksier og tillate bygging av opptil 40 meter brede speil. Siden Månen ikke har noen forstyrrende atmosfære, er observasjonsforholdene på Månens overflate tilnærmet perfekte. Bunnen av enkelte kratre får aldri sollys og er derfor utmerkede steder for infrarøde teleskoper. På baksiden av Månen kan radioteleskoper brukes til å studere Universet helt uten forstyrrelser fra jordisk aktivitet.

Det vil også bli relativt enkelt å sende forsyninger fra Jorden til en månebase, og om nødvendig, kan også en evakuering gjennomføres raskt, noe som er viktig inntil vi får erfaring med drift av baser på andre himmellegemer. Romheiser fra Jordens overflate vil gjøre transport av mennesker og utstyr til Månen svært mye billigere enn i dag.

Fra den siden av Månen som vender mot Jorden, vil vår planet alltid være synlig, lyse 60 ganger sterkere enn Månen sett fra Jorden, og også være så stor at en rekke overflatedetaljer kan ses uten kikkert. Mennesker som bor på Månen vil derfor fortsatt føle tilhørighet til hjemplaneten, mens jordkloden sett fra Mars og asteroider i beste fall vil være en liten prikk på nattehimmelen.

Kupler av nanomaterialer er plassert på måneoverflaten eller over åpninger ned til lavarør.
Illustrasjon: Wikipedia

Ulemper

Månens langsomme rotasjon medfører at natten er svært lang (14 dager) slik at kolonier må tåle store temperaturvariasjoner, og i lengre perioder er det ikke mulig å få benytte solenergi. Et unntak er noen topper ved polene som alltid befinner seg i sollys. Ved sydpolen er det for eksempel minst fem slike områder.

Månen inneholder kun små mengder av flyktige stoffer som nitrogen og hydrogen samt karbon. Disse grunnstoffene er viktige for å lage blant annet drivstoff, luft til bosetningene, materialer og gjødsel til planter. Det er begrensede vannressurser på Månen, men det er oppdaget is i enkelte kraterbunner ved sydpolen. I tillegg finnes små mengder vann i vannholdige mineraler. Men dersom større mengder av vann, nitrogen, hydrogen og karbon ikke blir oppdaget, vil det være nødvendig å skaffe disse fra andre kilder (for eksempel fra Jorden, asteroider eller kometer) for å kunne bygge større kolonier, noe som vil bli komplisert, tidkrevende og kostbart.

Fravær av atmosfære medfører svært store temperaturvariasjoner gjennom et månedøgn (fra minus 153 til pluss 123 grader). Energirik stråling fra Solen samt kosmisk stråling når måneoverflaten (omtrent halvparten så mye som i fritt, interplanetarisk rom) og kan utsette mennesker for uønskede og, i sjeldne tilfeller, farlige stråledoser. Man har diskutert muligheten for å lage underjordiske bosetninger, for eksempel i eksisterende lavarør – kanaler under overflaten hvor det rant lava for flere milliarder år siden. Slike bosetninger vil være beskyttet mot farlig stråling av det tykke steintaket i lavarøret.

På grunn av den lave tyngdekraften samt fravær av både luft og vann, er det ikke mulig å terraforme Månen, slik at all aktivitet må skje enten under trykksatte kupler eller med romdrakter. Det er også usikkert hvordan Månens svake tyngdekraft påvirker oss ved lengre opphold, men antagelig vil kroppene bli svekket.

Lavarør på Hawaii. Kanten på høyre side viser hvor dyp lavastrømmen var.
Foto: Frank Schulenburg / Wikipedia

Omtrent to tredjedeler av månebanen er utenfor Jordens beskyttende magnetosfære. Men når Månen passerer gjennom halen til Jordens magnetfelt, bombarderes måneoverflaten av elektroner som blir sparket ut igjen av UV-stråling på dagsiden. På nattsiden bygger det seg imidlertid opp negative ladninger (200 – 1000 V) på overflaten.

Fravær av en beskyttende atmosfære gjør at bakken, inkludert bygninger, kan bli truffet av meteoroider og mikrometeoroider som kan gjøre stor skade. Månestøv er en glassaktig substans dannet nedslag av mikrometeoritter og har skarpe kanter som lett riper opp utstyr. Støvet, som kan være giftig, fester seg til både romdrakter og utstyr og kan skade dette.

Den lange månenatten (over to uker) gjør at det blir vanskelig å dyrke mat under kupler, men dette kan løses ved enten å benytte kunstig lys eller utnytte områder ved polene hvor det er evig lys.

NASA-modell av foreslått oppblåsbar modul til bruk på Månen.
Foto: NASA

Mange nasjoner planlegger baser på Månen. Månens diameter er bare en fjerdedel av Jordens og overflaten har høy kratertetthet og består av stein og støv. Månens rotasjonsakse heller bare 1,5 grader, slik at årstidene er langt mindre tydelige enn på Jorden.
Foto: Gregory H. Revera / Wikipedia

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Wikipedia: Colonization of the Moon

Wikipedia: The moon

Artikler om Månen

Utvinning av ressurser på asteroider til bruk på Jorden og til kolonisering av Solsystemet

Kolonisering og terraforming av Mars

Kolonisering av objekter i det ytre av Solsystemet