De aller fleste meteoritter kommer fra asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. I dette beltet svever millioner av steinkumper i alle størrelser i ellipsebaner rundt Solen, akkurat som planetene.
av Anne Mette Sannes
|
Giuseppe Piazzi
Foto: Smithsonian Institute Library/ Wikipedia Commons |
I 1801 oppdaget den italienske astronomen Guiseppe Piazzi det aller første objektet i asteroidebeltet, nemlig Ceres. På slutten av 1800-tallet oppdaget man hundrevis av slike objekter og oppdagelsen av asteroidebeltet var et faktum. Litt over 200.000 er nå kartlagt, men det antas å finnes rundt 2 millioner. Disse asteroidene er rester av en mislykket planetdannelse fra de første hundreårene i Solsystemets tilblivelse. Mens de andre planetene ble dannet, antar man at planetrestene i dette aktuelle området ikke klarte å samle seg til planeter grunnet Jupiters sterke tyngdekraft og i stedet fortsatte å bevege seg i baner rundt Solen.
Men til tross for alle asteroidene som svever rundt i dette beltet, ville man fort oppdage hvor tomt det er dersom man tok turen ut dit. Dersom man bosatte seg på en asteroide, kunne man ha levd der resten av livet uten å få øye på noen av de andre asteroidene. Dvergplaneten Ceres og asteroiden Vesta er to av de største objektene i dette beltet. Noen meteoritter antas å stamme spesifikt fra Vesta. Lenge trodde man at det også kunne være mulig å finne meteoritter fra Ceres, men etter at forskerne fant bevis for at denne dvergplaneten har en mantel av is, vet vi at slike meteoritter neppe kan finnes.
NASAs romsonde Dawn fikk dette bildet av kjempeasteroiden Vesta 23. juli 2011.
Foto: Dawn / NASA
Men dersom to av asteroidene bumper inn i hverandre kan biter bli slynget ut av asteroidebeltet og bevege seg gjennom verdensrommet som en meteoroide. Etter millioner av år vil den kunne falle ned på et himmellegeme, f. eks. Jorden. Den vil da trenge gjennom Jordens atmosfære (den kalles da meteor). Meteoren vil lyse opp som en ildkule mens den beveger seg gjennom atmosfæren og det oppstår friksjon. De restene som kommer seg helskinnet gjennom atmosfæren og ikke brenner opp på ferden, vil falle ned på Jorden og først når bitene ligger på bakken, kalles de meteoritter.
Men ikke alle meteoritter kommer fra asteroidebeltet, man har faktisk også funnet steiner fra både Månen og Mars. Steinene fra Månen er i all hovedsak funnet i Antarktis. Man har ikke kunnet slå fast fra hvilke kratre på Månen de stammer fra, men de fleste antas å stamme fra høylandsområdene, noen få fra havområdene. Steiner fra Månen er yngre enn andre meteoritter (ca. 4 milliarder år) og forskerne mener de ligner svært på steinene som ble hentet hjem til Jorden under Apolloferdene.
Men også langveisfarende biter fra Den røde planet har falt ned på Jorden. Siden man ikke har materialprøver fra Mars er det vanskeligere å fastslå at disse kommer derifra, men hittil har flere titalls steiner blitt funnet, den siste i Marokko i desember 2011. Disse steinene ble slynget ut i verdensrommet da asteroider traff Mars.
En stein fra Mars som ble funnet i Antarktis.
Foto: NASA
I teorien skal det også kunne komme biter fra Merkur og Venus, men det er ennå ikke sikre bevis for at slike steiner er funnet. Siden Merkur befinner seg mye nærmere Solen enn Jorden skal det mye til for at steiner derfra skal kunne nå oss på grunn Solens tyngdefelt, men beregninger viser at dette faktisk kan skje. For at steiner skal kunne unnslippe Venus’ overflate og kunne komme seg gjennom den tykke atmosfæren, må et nedslag være ganske formidabelt.
En stein fra Månen!
Foto: NASA
Forsiden
