av Anne Mette Sannes

Kunstnerisk fremstilling av en planet som er oppdaget i et solsystem med tre soler. Utsikten er fra en hypotetisk måne i bane rundt gassplaneten.
Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Hva regnes som planet?

Definisjonen som brukes av International Astronomical Union (IAU) dekker kun planeter i vårt eget solsystem og således ikke exoplaneter. For å definere en exoplanet brukes derfor en uttalelse fra 2001 som ble endret noe i 2003 og som sier følgende:

Objekter med for liten masse til at deuterium brennes ved kjernefusjon (massegrensen er 13 ganger Jupiters masse for stjerner med sollignende sammensetning) og som går i bane rundt stjerner eller stjernerester, regnes som planeter uavhengig av hvordan de ble til. Dette betyr at planeter med masser større enn nevnte grense regnes som brune dverger, og at fritt-svevende objekter i unge stjernehoper ikke regnes som planeter, men som sub-brune dverger.

Men denne arbeidsdefinisjonen er ikke internasjonalt akseptert. Noen mener at planeter og brune dverger må avgjøres ut i fra hvordan de ble til:

Solsystemer blir til fra enorme skiver av støv og gass. I midten dannes en stor fortetning med stor masse som etter hvert begynner å lyse – den blir til en stjerne. Støvskiven fortsetter å virvle rundt den blivende stjernen, men det dannes etter hvert klumper i skiven som blir til planeter.

Forskerne mener derfor at planeter blir til i malstrømmen, mens stjerner blir til i midten av denne. Brune dverger blir trolig også til i midten av slike gasskiver.

Hva kjennetegner stjerner med planeter?

Fordi de fleste oppdagede exoplaneter befinner seg rundt en sollignende stjerne –hovedseriestjerne med spektraltype F, G eller K, har forskerne fokusert på å lete etter planter rundt nettopp slike stjerner. Analysene viser også at det er mindre sannsynlig å finne planeter rundt stjerner med liten masse (dvs. røde dverger med spektralklasse M) siden slike stjerner sjeldnere har planeter i bane rundt seg som er store nok til å bli oppdaget med dagens metoder. Varmere og tyngre stjerner med spektralklasse A roterer svært raskt slik at det er vanskelig å oppdage planeter rundt disse.

Et annet kjennetegn er stjernens metallisitet. Vanlige stjerner består hovedsaklig av hydrogen og helium, men inneholder også en liten andel tyngre elementer. Jo større denne andelen er, jo høyere metallisitet (metallisitet=andel av tyngre stoffer) og desto større er sjansen for å finne gigantplaneter i bane rundt. Man har også funnet ut at stjerner som mangler litium har større tendens til å ha planeter rundt seg.