Helt siden oppdagelsen i 1930 har dette fjerne og isete objektet fascinert både forskere og andre. Siden objektet befinner seg mange milliarder kilometer fra vår del av Solsystemet, er det ekstremt vanskelig å studere selv med de største teleskopene, og til og med størrelsen var lenge et mysterium.

av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Illustrasjon av hvordan det kan se ut på Plutos overflate, basert på kunnskap om temperatur og atmosfære. Den store månen Karon står rett over horisonten.
Illustrasjon: ESO/L. Calcada

Oppdagelse

Tidlig på 1900-tallet tydet studier av banene til de ytterste planetene i Solsystemet på at det befinner seg et stort objekt, en planet, utenfor banen til Neptun som den gang representerte Solsystemets yttergrense. På bilder tatt med flere dagers mellomrom oppdaget den amerikanske astronomen Clyde W. Tombaugh den 18. februar 1930 en lysende prikk som flyttet seg i forhold til stjernene.

Objektet ble kalt «Pluto» og ble betraktet som Solsystemets 9. planet. Opprinnelig ble Pluto antatt å være minst like stor i diameter og masse som Jorden. Funnet av Plutos store måne Karon i 1978 gjorde det enklere å måle størrelsen, og det ble klart at Pluto var den suverent minste planeten i Solsystemet. Etter oppdagelsen av en rekke andre islegemer i de ytre delene av Solsystemet endret Den internasjonale astronomiske union i 2006 objektets status til dvergplanet, og Pluto er nå et av mange tusen objekter i Kuiperbeltet.

De mest detaljerte bildene av Pluto til nå.
Foto: NASA, ESA, og Marc W. Buie (Southwest Research Institute)

Fysiske egenskaper

I likhet med andre Kuiperbelteobjekter består Pluto antagelig av is, frosne gasser og stein. Banen er temmelig avlang (eksentrisk), og Plutos avstand fra Solen varierer mellom 4,4 milliarder og 7,4 milliarder kilometer. I en liten del av hvert baneomløp befinner derfor Pluto seg nærmere Solen enn Neptun, men en vekselvirkning mellom objektene medfører at det aldri er fare for kollisjon.

Plutos bane heller så mye som 17 grader i forhold til Jordens baneplan rundt Solen. De åtte planetene i Solsystemet beveger seg mye nærmere dette baneplanet.

Den avlange banen medfører at temperaturen på dette iskalde objektet varierer en del gjennom dets 248 år lange baneomløp. Når dvergplaneten er nærmest Solen, oppstår en tynn atmosfære av nitrogen, metan og karbonmonoksid som stammer fra Plutos overflate. Atmosfæren fryser til is og rim på overflaten når Pluto fjerner seg fra Solen.

Pluto var nærmest Solen i 1989, og det forventes at atmosfæren vil fryse bort om relativt få år. Det hastet med å sende av gårde en Pluto-sonde før dette inntreffer, og det ser ut til at New Horizons vil nå frem før prosessen har kommet ordentlig i gang.

Overflaten på Pluto inneholder mer enn 98 % nitrogen-is og med spor av metan og karbonmonoksid. Konsentrasjonen av metan er noe høyere på halvsiden som vender mot Karon.

Plutos masse er omtrent en sjettedel av Månens og volumet en tredjedel.

• Diameter: 2368 km (Jordens ekvatordiameter er 12 756 kilometer)
• Omløpstid rundt Solen: 248 år
• Gjennomsnittstemperatur: 44 K (-229 C)
• Minimumstemperatur: 33 K (-240 C)
• Overflateareal: 16,65 millioner kvadratkilometer (3,3 prosent av Jordens areal)
• Volum: 0,59 % av Jordens
• Masse: 0,218 % av Jordens, 17,8 % av Månens
• Tyngdeakselerasjon på overflaten: 0,067 g (6,7 % av Jordens)
• Rotasjonstid: 6 døgn 9 timer 17 min
• Unnslipningshastighet: 1,229 km/s (4424 km/t), mot Jordens 11,2 km/s (40 320 km/t)

Indre struktur

Observasjoner gjort med romteleskopet Hubble tyder på at tettheten er mellom 1,8 og 2,1 ganger vannets, betydelig lavere enn Jordens tetthet som er 5,5. Dette tyder på at massen består av 50 – 70 prosent 50 – 70 prosent stein og 30 – 50 prosent is. Antagelig har steinmaterialet sunket inn mot midten og er omgitt av en mantel av is, eventuelt også et lag av flytende vann.

Mulig indre struktur for Pluto: 1. Et lag med frossent nitrogen, 2. Lag med vannis, 3.Bergarter (stein)
Illustrasjon: Wikipedia

Måner

Per februar 2015 kjenner vi til fem måner rundt Pluto:

Karon ble oppdaget i 1978, og diameteren er litt over halvparten av Plutos. Massetyngdepunktet befinner seg mellom Karon og Pluto, og objektene bør derfor fysisk sett betraktes som et dobbelt-dvergplanetsystem.

Objektene har dobbelt bunden rotasjon og viser alltid den samme siden mot hverandre. Det innebærer også at en eventuell astronaut på baksiden av henholdsvis Pluto og Karon aldri vil se det andre objektet!

Gif-animasjon som viser Pluto og Karon som beveger seg rundt sitt felles massesenter.
Foto: New Horizons Team / NASA / JPL

• Månene Nix og Hydra ble oppdaget i 2005, Kerberos i 2011 og Styx i 2012.
• Karon: Oppdaget 1978, diameter 1205 km
• Nix: Oppdaget 2005, diameter 91 km
• Hydra: Oppdaget 2005, diameter 114 km
• Kerberos: Oppdaget 2011, diameter 13-34 km
• Styx: Oppdaget 2012, diameter 10-25 km

Månene til Pluto.
Foto: NASA, ESA og L. Frattare (STScI)

Klikk på “like” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Engelsk Wikipedia om Pluto

Wikipedia om Clyde Tombaugh, Plutos oppdager