09.04.16: Enorme mengder bilder ble tatt under New Horizons-sondens historiske nærpassering av Pluto og Karon 14. juli 2015. Nedlastingen av alle data vil ta omtrent et år, og her kan du se et utvalg av de fantastiske bildene som har kommet til nå og hva disse forteller oss om Pluto og dens måner.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Fantastiske bilder av Pluto og dens måner! Dette bildet kombinerer data fra kameraene Ralph/Multispectral Visible Imaging Camera (MVIC)  og Long Range Reconnaissance Imager (LORRI) tatt 13. juli 2015, altså dagen før New Horizons var nærmest Pluto. Begge bildene ble tatt på 1,6 millioner kilometers avstand, og fargebildet tatt med MVIC viser detaljer ned til 32 kilometer, mens LORRI-bildet viser detaljer helt ned til 8 kilometer. Den røde streken viser omrisset av et område med mystisk, bladlignende terreng som strekker seg fra den store strukturen som kalles Tombaugh-regionen.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Bruk 3D-briller for å se bladterrenget! Området kalles Tartarus Dorsa og inneholder bladlignende strukturer som ligger i nord-syd-retning, er noen få hundre meter høye og befinner seg typisk noen kilometer fra hverandre. Det bemerkelsesverdige terrenget ligner ikke på noe som har vært sett andre steder i Solsystemet og befinner seg i en mye større struktur med avrundede åsrygger adskilt av flate dalbunner.
Bildet er satt sammen av bilder tatt med Ralph/MVIC-kameraet med 14 minutters mellomrom den 14. juli 2015 i en avstand på hhv. 25 000 og 17 000 kilometer. Detaljer ned til 300 meter kan skimtes.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

En frossen innsjø! Bildet er et bevis for at Pluto en gang for millioner eller milliarder av år siden, da atmosfæretrykket var langt høyere enn det er i dag, har hatt flytende væske på overflaten. Den tette atmosfæren sørget også for at temperaturen på overflaten var høyere enn i vår tid slik at noen stoffer kunne opptre i flytende form.
Denne strukturen ser ut til å være en bunnfrossen innsjø av nitrogen og ble funnet i en fjellkjede rett nord for Sputnik Planum. Detaljer ned til 130 meter kan skimtes, og den antatte innsjøen ser ut til å være opptil 30 kilometer bred.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Plutos dis: På dette bildet av på Plutos rand kan omtrent 20 enkelt-lag med dis identifiseres. Hvert av lagene strekker seg flere hundre kilometer horisontalt langs Plutos overflate, men lagene ligger ikke eksakt parallelt med bakken. De hvite pilene til venstre viser et lag som befinner seg omtrent fem kilometer over bakken, men som har nærmet seg overflaten ved pilen oppe til høyre.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Fjell, kratre og sletter på Pluto og Karon. Øverst: Sputnik Planum på Pluto. Nederst: Vulcan Planum på Karon. Målestokken er 32 kilometer, og sollyset faller inn fra venstre på begge bildene. Bildet av Sputnik Planum viser lyse, isdekkede sletter med cellestruktur. I dette området er cellene omgitt av renner som går på kryss og tvers over disse slettene av nitrogen-is.
Til høyre i det øverste bildet går celle-landskapet over i terrenget i den sydlige delen av Sputnik Planum hvor det er groper i slettene. Detaljer ned til 320 meter kan ses.
Bildet nederst av Vulcan Planum inkluderer vollgravsfjellet Clarke Mons (rett over midten av bildet) som tidligere har vært omtalt. Slettene består av vann-is og har nedslagskratre og buktende renner mens overflaten selv er nokså variert, fra jevn og furete til venstre og til et område fult av groper og hauger til høyre. Detaljer ned til 160 meter kan ses.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Variert overflate: På dette bildet er fargekontrastene økt for å få frem den varierte overflaten. Nede til høyre er et gammelt, kraterrikt terreng dekket av mørkerøde tholiner. Oppe til høyre har is av flyktige stoffer i Sputnik Planum påvirket overflaten og dannet en kaotisk rekke av fjellblokker. Is av frosne gasser dekker også noen få dype kratre i nærheten, og i noen områder er disse flyktige isene fulle av små groper der stoffene har sublimert. Til venstre samt tvers over nedre del av bildet har gråhvit metan-is påvirket tektoniske høydedrag, kraterkanter og nordhellinger.
Bildet viser et område som er 420 kilometer x 224 kilometer. Nord er opp mot venstre.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Hva spiser av Pluto? New Horizons-teamet har oppdaget noe som ligner et gigantisk bitemerke på dvergplanetens overflate. (På dette bildet er nord opp.)
Den sydlige delen av det venstre detaljbildet viser et kraterrikt høylandsplatå kalt Vega Terra. Terrenget er adskilt fra de langt yngre, neste kraterfrie og spraglete slettene på Piri Planitia (midt på bildet) av en nordgående, taggete struktur kalt Piri Rupes. Strukturen deler seg flere steder opp i platåfjell. Tvers over Piri Planitia er kutte det en lang forkastning (Inanna Fossa) som strekker seg 600 kilometer østover herifra og til den vestlige kanten av den enorme sletten av nitrogen-is vi kaller Sputnik Planum.
Sammensetningsdata fra LEISA-instrumentet vist i kunstige farge på høyre detaljbilde tyder på at høylandsplatåene syd for Piri Rupes inneholder mye metan-is (fiolett). Strukturene dannes delvis gjennom sublimasjon av dette metanet. Overflaten av Piri Planitia inneholder mer vann-is (blått) enn høylandsområdene, men metanet som en gang var her, har sublimert og avdekket vann-isen som befant seg under.
På det venstre detaljbildet er detaljer ned til 200 meter synlig, og bildet viser et 410 kilometer bredt område. LEISA-bildet til høyre viser detaljer ned til 2,7 kilometer.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Metansnø på Plutos fjelltopper. En fjellkjede med snødekkede topper strekker seg over det mørke området kalt Cthulhu Regio.
Cthulhu strekker seg nesten halvveis rundt Plutos ekvator og begynner vest for den enorme iskappen av nitrogen -- Sputnik Planum. Området er omtrent 3000 kilometer langt og 750 kilometer bredt. Med et areal på 1,8 millioner kvadratkilometer er Cthulhu litt større enn Alaska og drøyt fem ganger større enn fastlands-Norge.
Den mørke fargen skyldes at overflaten er dekket av tholiner som har oppstått når UV-stråling fra Solen har påvirket metan.
Det venstre detaljbildet i farger viser en 420 kilometer lang fjellkjede i den sydøstlige delen av Cthulhu. De høyeste toppene er dekket av et lyst materiale som skiller seg sterkt fra den mørkerøde fargen på de omkringliggende slettene. Antagelig er det lyse materialet hovedsakelig metan fra atmosfæren som har kondensert som is på toppene, omtrent som vann-snø dekker fjelltopper her på Jorden. Det høyre detaljbildet viser sammensetningsdata, og posisjonen til den lyse isen sammenfaller nesten perfekt med fordelingen av metan (fiolett) på fjellene.
På detaljbildet er detaljer ned til 680 meter synlig.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Frosne canyons på Plutos nordpol. Dette fantastiske landskapet befinner seg rundt Plutos nordpol. Lange canyons strekker seg vertikalt på bildet – tvers over polområdet – som har fått betegnelsen Lowell Regio til ære for Percival Lowell som grunnla Lowell Observatory der Pluto ble oppdaget i 1930. Den bredeste av canyonene er 75 kilometer bred og befinner seg nær nordpolen, men flere andre 10 kilometer brede canyons løper parallelt med denne. De nedslitte veggene i disse kløftene ser ut til å være mye eldre enn de skarpe kløftesystemene som finnes andre steder på Pluto. Det ser ut til at canyonene i polområdet stammer fra en tidlig epoke med tektoniske prosesser. Les mer om dette her
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Det samme bildet, men med angivelse av nordpolen og flere strukturer.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Et gammelt hav på Karon? Bildene fra New Horizons tyder på at Karon en gang hadde et hav under overflaten, men at dette for lengst har frosset og utvidet seg slik at månens overflate har blitt dyttet opp og dermed blitt utsatt for en storstilt oppsprekking.
Den siden av Karon som ble best observert under nærpasseringen, er preget av et system av slike strekk-mønstre i form av fjellrygger, kløfter og opptil 6,5 kilometer dype daler. Karons tektoniske landskap viser at denne store månen har utvidet seg en gang for lenge siden og dermed sprukket opp fordi skorpen ble for liten.
Karons ytre lag består for det meste av vann-is, men da månen var ung, mottok dette laget varme fra radioaktive stoffer samt overskuddsvarme fra dannelsen. Antagelig var det varmt nok til at vann-isen tinte ned til en stor dybde slik at et enormt? hav oppsto under overflaten. Etter hvert som Karon kjølnet, frøs havet og utvidet seg (slik vann gjør når det fryser) slik at overflaten ble presset utover.
Det øvre detaljbildet viser en del av Serenity Chasma, som igjen er en del av det enorme beltet med kaotisk terreng ved ekvator. Dette kløftsystemet er et av de største som er observert i Solsystemet og strekker seg minst 1800 kilometer langs ekvator og er opptil 7,5 kilometer dypt. Til sammenligning er Grand Canyon her på Jorden 446 kilometer lang og opptil 1,6 kilometer dyp.
Det nedre detaljbildet er et fargekodet topografisk kart over det samme området. Detaljer ned til 400 meter er synlig på bildene, og utsnittet er 386 ganger 175 kilometer.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Geologisk kart over Pluto. Dette geologiske kartet dekker et område som er 2070 kilometer fra topp til bunn og inkluderer den enorme sletten av nitrogen-is kalt Sputnik Planum. Oppløsningen på kartet er 320 meter eller bedre.
De ulike blå og grønne områdene i midten av kartet viser ulike overflatetrekk på Sputnik Planum. De svarte linjene markerer forsenkninger som er yttergrensene til celle-strukturene i nitrogenisen. De kaotiske blokkfjellene langs Sputniks vestgrense er markert i fiolett, mens rosa markerer de mer spredte, flytende toppene langs østgrensen. En mulig kryovulkan kalt Wright Mons er vist i rødt ved det sydlige hjørnet av kartet.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Bildet viser hvilken del av Pluto som er kartlagt geologisk.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Plutos mystiske flytende fjell. Plutos breer av nitrogen-is ser ut til å frakte med seg en fascinerende last: Utallige frittstående fjell som kan være fragmenter av vann-is fra de omkringliggende høylandsområdene. New Horizons-bildene viser at disse fjellene er flere kilometer store.
Fjellene, som befinner seg på den enorme is-sletten Sputnik Planum og som befinner seg i «Plutos hjerte», er sannsynligvis miniversjoner av de større og kaotiske fjellene på vestsiden av sletten.
Fordi vann-is er lettere enn nitrogendominert is, tror forskerne at disse enorme isfjellene flyter på et hav av frossent nitrogen og at de over tid beveger seg på lignende måte som isfjell i Nordishavet i Arktis her på Jorden. Fjellene er trolig fragmenter som har løsnet fra det forrevne høylandet og har blitt fraktet av nitrogenisbreene inn i Sputnik Planum. Kjeder av drivende fjell dannes langs breens flytretning, og når fjellene kommer frem til det celle-formede terrenget midt i Sputnik Planum, utsettes de for konvektive bevegelser i nitrogen-isen og skyves ut til kantene av cellene der fjellene samles i opptil 20 kilometer brede grupper.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Hovedsak om Pluto og New Horizons-prosjektet

Bilder fra Pluto

Råbildene fra New Horizons besøk til Pluto.