Det var først med Venus-passasjen i 1769 astronomene klarte å bestemme en noenlunde nøyaktig absolutt avstand til Solen. Men de relative avstandene til flere objekter i Solsystemet var allerede godt kjent.

Nicholas Copernicus (1473-1543) forstod at planetene, inkludert Jorden, går i baner rundt Solen og at Jorden dermed ikke er noe sentrum i Universet. I 1543 utgav han et verk som beskrev vårt nære verdensrom og som inneholdt en bestemmelse av de relative avstandene mellom Jorden og Solen og mellom Venus og Solen.

Slik regnet han ut dette:

Banene til Venus og Jorden. D er sentrum i banen til Venus. C er sentrum i banen til Jorden. Ved F er "aftenstjernen" Venus synlig fra Jorden som er i punkt B. Ved E er "morgenstjernen" Venus synlig fra Jorden som er i punkt A Illustrasjon: astronomi.no

Copernicus (ofte skrevet Kopernicus på norsk) brukte de følgende observerte største vinkelavstandene fra Solen (etter antikkens observasjoner!):

Vinkel DBF = 47,3 grader, vinkel DAE = 44,8 grader.
Heretter trenger vi å bruke den trigonometriske funksjonen sinus.
Dermed er BD=DF/sin 47,3 og AD=DE/sin 44,8 der DE=DR=radien i banen til Venus.
Radien i jordbanen AC er halvparten av BD+AD.
Dermed må AC/DE=1/2 [ (1/sin 47,3) + (1/sin 44,8) ]
Følgelig er DE/AC=0,7196 som er verdien Copernicus fant for forholdet mellom radiene i banene til Venus og til Jorden.

MER INFORMASJON

Norsk hovedside om Venus-passasjen