16.03.17: Det kan gå lang tid mellom hver gang sorte hull får seg et måltid. Forskerne har nå avslørt at sist gang det sorte hullet i sentrum av Melkeveien fortærte et måltid var for rundt 6 millioner år siden, på den tiden da menneskene begynte å utvikle seg videre fra sjimpanser. Måltidet må ha vært en skikkelig fest siden vi nå, evigheter senere, ser resultatet: Et skikkelig «rap» blåste ut varm plasma som tårner høyt over galakseplanet.
av Knut Jørgen Røed Ødegaard
To enorme gassbobler strømmer bort fra det superstore sorte hullet i sentrum av Melkeveien. Ved å måle bevegelsene til gassen (rød- og blåforskyvning som vist nede til venstre), kan forskerne finne ut når gassen ble blåst ut.
Illustrasjon: NASA, ESA, and Z. Levy (STScI)
De sorte hullene i sentrum av galakser har millioner til mange milliarder ganger større masse enn Solen og påvirker omgivelsene sine ganske dramatisk ved hjelp av de enorme tyngdekreftene. Stjerner, gass-skyer og andre objekter som kommer i nærheten, blir revet i filler og restene virvler i spiral innover mot det kosmiske sluket. Underveis blir gassene varmet opp slik at de lyser intenst og forårsaker gjerne noen av Universets mest lyssterke og energirike fenomener.
Superhullet i sentrum av Melkeveien, 26 000 lysår unna oss, befinner seg i et område som kalles Sagittarius A*, og massen er 4,1 millioner ganger større enn Solens. Ved hjelp av NASAs romteleskop Fermi som observerer gammastråling, ble det i 2010 oppdaget to enorme strukturer av hete gasser rundt dette sorte hullet. Objektene ble kalt fermibobler og skyldes gass som ble blåst ut i rommet mens superhullet slukte store mengder stoff.
Nå har forskerne benyttet romteleskopet Hubble til å finne ut når boblene oppsto og dermed når superhullet hadde sitt siste store «måltid». Opprinnelig så det ut til at dette fant sted for 2 millioner år siden, men nå viser det seg at «måltidet» ble inntatt for omkring 6–9 millioner år siden.
Superstort sort hull som river i stykker en stjerne som har kommet for nær. Til venstre er stjernen fortsatt intakt, den gule gass-skyen i midten viser stjernen når den er revet i stykker, og lenger til høyre går restene inn i bane rundt det sorte hullet og blir gradvis slukt.
Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech
Hendelsen må ha hatt enorme dimensjoner og dramatikken vært tilsvarende stor siden bare gassen som ble blåst ut har to millioner ganger Solens masse. Når gass nærmer seg et superstort sort hull slik som dette, blir den varmet opp så mye at en del av gassen blir blåst utover og unnslipper langs det sorte hullets rotasjonsakse. På vei utover danner denne gassen to bobler som utvider seg stadig mer jo lenger unna hullet de kommer – vi observerer disse som enorme bobleformede fermistrukturer. Fortsatt farer gassen i sentrum av Melkeveien utover med 3,2 millioner km/t, og ytterkanten av den ene boblen befinner seg hele 23 000 lysår over galakseplanet og dermed like lagt fra superhullet.
Tilsvarende fenomener har blitt observert i galakser langt unna Melkeveien, spesielt i såkalte kvasarer slukes enorme mengder gass av det sorte hullet i sentrum av galaksen hvor kvasaren befinner seg. De fleste kvasarene finnes mange milliarder lysår unna oss, og vi ser derfor fenomenene slik de var for mange milliarder år siden mens galaksekjernene var betydelig mer kaotiske enn i dag og dermed foret superhullene med store mengder gass.
I våre dager har forholdene roet seg ganske mye i de fleste galaksene, men de sorte hullene ligger fortsatt på lur i galaksekjernene, klare til å sluke stjerner eller andre objekter som kommer for nær. Det er nettopp dette som skjedde i Melkeveien for noen millioner år siden. Vi vet imidlertid ikke hva superhullet fortærte – kanskje var det en stor stjernehop eller en minigalakse som kolliderte med Melkeveien?
Kunstnerisk fremstilling av skiven med hete gasser som virvler rundt et superstort sort hull.
Foto: NASA/JPL-Caltech
Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!
MER INFORMASJON
Pressemelding fra STScI