Et supertungt og svært aktivt sort hull 26 millioner lysår unna som spyr ut het gas og partikler, kan trolig spille en viktig rolle når det gjelder å vise oss hva som skjedde i Universets barndom. Og en gladmelding: Et sort hull 65 millioner lysår fra Jorden viser at slike sorte hull ikke bare oppfører seg som bajaser i rommet, men faktisk også er produktive!

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Forskerne har funnet et par buer av het gass i galaksen M51 (se innfelt bilde i blått) som sender ut røntgen nær sentrum av NGS 2195. Buene tolkes som to utbrudd fra galaksens supertunge sorte hull. De antar det tok 1-3 millioner år for den indre buen å nå stedet hvor den nå befinner seg og 3-6 millioner år for den andre.
Foto: Røntgen – NASA / CXC / University of Texas / E.Schlegel et al; optisk – NASA / STScI

NASAs røntgenteleskop Chandra har avdekket det som trolig er et av Jordens nærmeste supertunge sorte hull med kraftige utbrudd. Det uvanlige objektet ble funnet i det kjente galaksesystemet Messier 51 i stjernebildet Canes Venatici – Jakthundene, ca. 26 million lysår unna. Galaksesystemet inneholder en stor spiralgalakse, NGC 5194, også kjent som Malstrømgalaksen eller M51, som er i ferd med å smelte sammen med dverggalaksen NGC 5195. Ifølge Dr. Eric Schlegel ved University of Texas, påvirker stormer i rommet omgivelsene like mye som stormer her på Jorden, og dette sorte hullet som blåser varm gass og partikler ut i områdene rundt seg, spiller antagelig en avgjørende rolle for galaksens utvikling. Dataene fra NASAs Chandra X-ray Observatory (Chandra-teleskopet) viser to buer med gass som sender ut røntgenstråling nær galaksesenteret i dverggalaksen NGC 5195.

Sammen med romteleskopet Hubble, gammaobservatoriet Compton og romteleskopet Spitzer, er Chandra-teleskopet et av de største observatoriene i rommet og er oppkalt etter astrofysikeren Subrahmanyan Chandrasekhar. Teleskopet kan observere røntgen-kilder som er 100 ganger svakere enn noe annet tidligere teleskop, noe som er mulig som følge av speilenes høye vinkeloppløsning. Siden Jordens atmosfære absorberer hoveddelen av røntgenstrålingen, er disse ikke mulig å oppdage fra jordbaserte teleskoper, og det er derfor nødvendig med rombaserte teleskoper for å gjøre disse observasjonene.
Illustrasjon: NASA/CXC/NGST

Kan ha funnet bevis for hendelser som var vanlige da Universet var mye yngre

Dr. Christine Jones ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics mener buene representerer spor fra to enorme utblåsninger fra den gang det sorte hullet kastet materiale utover i galaksen, noe som trolig har hatt stor effekt på områdene rundt. På et optisk bilde tatt med Kitt Peak-observatoriets 0,9-meter-teleskop, har teamet oppdaget et smalt område med forholdsvis kjølig hydrogengass like ovenfor den ytre buen. Dette tyder på at de hete røntgenstrålene har sopet opp hydrogengassen fra sentrum av NGC 5195-galaksen, og er tydelig eksempel på at et supertungt sort hull påvirker sin vertsgalakse – et fenomen astronomene kaller «feedback».

Ifølge team-medlem Dr. Marie Machacek (også ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics) har man antatt at feedback har hindret galaksene i å bli for store. Men nå tyder det på at de også kan være årsaken til stjernedannelse, noe som viser at sorte hull ikke bare er destruktive monstre, men også produktivt for omgivelsene.

Forskerne antar at utbruddene til det sorte hullet kan ha blitt utløst av vekselvirkningen mellom NGC 5195 og dens større ledsager NGC 5194, noe som har ført til at gassen har blir kanalisert tilbake mot det sorte hullet, og estimerer at det tok 1 til 3 millioner år for den indre buen å nå stedet hvor den nå befinner seg, og 3 til 6 millioner år for den ytre buen. Oppførselen til dette sorte hullet kan være et lokalt eksempel på hendelser som var vanlige da Universet var mye yngre. Dr. Schlegel mener derfor at denne observasjonen kan vise seg å være svært viktig.

Supersultent sort hull i spiralgalakse

Den tilsynelatende uskyldige galaksen NGC 4845 har en imponerende spiralstruktur, men i galaksens senter lurer et sort hull med en masse flere hundre tusen ganger større enn Solens.

Bildet viser spiralgalaksen NGC 4845 fotografert med romteleskopet Hubble. Galaksen befinner seg 65 millioner lysår fra Jorden.
Foto: ESA/Hubble & NASA og S. Smartt (Queen's University Belfast), Tekst: European Space Agency

Galaksen befinner seg 65 millioner lysår unna i stjernebildet Jomfruen, og i sentrum befinner det seg et supertungt sort hull. Men hvordan er vi i stand til å lokalisere et sort hull i en galakse på en slik avstand? Årsaken er effekten hullet har på galaksens innerste stjerner. Disse stjernene blir utsatt for en sterk gravitasjonskraft fra det sorte hullet og farer rundt galaksesenteret mye raskere enn ellers. Ved å undersøke bevegelsen til disse stjernene i sentrum av galaksen kan astronomene estimere massen til det sorte hullet, og for NGC 4845 er denne estimert å være flere hundre tusen ganger større enn Solens. Den samme metoden ble benyttet for å oppdage det supertunge sorte hullet i sentrum av vår egen melkeveigalakse: Sagittarius A* med rundt 4 millioner solmasser.

Ikke bare er galaksekjernen til NGC 4845 supertung – den er også supersulten! Da forskerne observerte en annen galakse i 2013, la de merke til et voldsomt lysglimt i sentrum av NGC 4845. Lysglimtet kom fra det sorte hullet i midten som rev i stykker og kastet i seg et objekt mange ganger større enn Jupiter. En brun dverg eller en stor planet hadde rett og slett forvillet seg for nær og ble fortært av den grådige galaksekjernen til NGC 4845. Å holde seg på trygg avstand fra sultne fiender er viktig for å overleve også i verdensrommet ....

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Sci-News.com: Chandra Spots Very Active Supermassive Black Hole 26 Million Light-Years Away

Hubble Sees a Supermassive and Super-hungry Galaxy