29.12.2017: Gjør deg klar for en knallstart på det nye året med superfullmåne 2. januar og supermåneformørkelse 31. januar! Under en supermåne blir månelyset opp til 16 prosent sterkere enn under en vanlig fullmåne, noe som er fantastisk å oppleve for eksempel ute i skogen. Opplevelsen kan sammenlignes med å stå på Pluto en helt vanlig dag siden sollyset på Pluto er litt under en tusendedel av hva vi mottar her på Jorden!

Spektakulært astronomiår i vente!

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Bildet er tatt under superfullmånen 3. desember i år, og opplevelsen kan sammenlignes med hvordan det ville være å stå på Plutos overflate i vanlig dagslys hvor sollyset bare er en tusendedel av det vi har her på Jorden.
Foto: Anne Mette Sannes

Supermåne 2. januar

Natt til tirsdag 2. januar kan vi oppleve en superfullmåne og den største og nærmeste fullmånen i 2018! Årsaken er at Månen befinner seg nærmest Jorden i sin avlange bane samtidig som det er fullmåne. Månen kommer til å være nesten 8 prosent større og lyse 16 prosent sterkere enn en gjennomsnittlig fullmåne.

Månen er full kl. 03.25 natt til 2. januar og er aller nærmest Jorden 1. januar kl. 22.54 da avstanden er 356 565 kilometer.

Tirsdagens superfullmåne er den andre i en spektakulær rekke av tre supermåner: Den første fant sted 3. desember og den siste inntreffer 31. januar. Månens avlange bane fører til at avstanden til Jorden varierer mellom 356 500 og 406 700 kilometer.

Supermåne over Washington Monument i 2013.
Foto: NASA/Bill Ingalls

En følelse av å stå på Plutos overflate

Alle som har mulighet bør oppleve stemningen under supermånen for eksempel i skogen eller fra et annet mørkt sted. Og om du befant deg på overflaten av dvergplaneten Pluto eller et annet objekt i Kuiperbeltet eller indre del av Oorts sky ville du oppleve at lyset fra Solen, på snødekket bakke, bare er noe sterkere enn fullmånelyset natt til 2. januar her på Jorden. En supermåne er derfor en flott anledning til å få en følelse av å befinne seg på et objekt lenger ut i Solsystemet.

Kunstnerisk fremstilling av hvordan det ville oppleves å stå på overflaten av Pluto.
Illustrasjon: ESO/L. Calcada

Supermånen kaster lange skygger i terrenget, og det blir en fantastisk glød!
Foto: Anne Mette Sannes

Supermåneformørkelse 31. januar

Den tredje og siste i denne rekken av superfullmåner inntreffer 31. januar da det i tillegg blir måneformørkelse! Dette blir den første totale måneformørkelsen i Norge siden 28. september 2015 da vi også opplevde en slik sjelden supermåneformørkelse. Denne gang pågår formørkelsen fra kl. 11.51–17.08 norsk tid. I størsteparten av Nord-Norge vil totaliteten være synlig, og den avsluttende delvise fasen vil bli synlig omtrent nord for Trondheim. Fra de sydligste delene av landet vil vi imidlertid bare så vidt merke at det er en formørkelse (halvskyggeformørkelse). Formørkelsen finner sted i det Månen kommer opp i nordøst, og man vil se mer av formørkelsen jo tidligere Månen blir synlig. 

Formørket supermåne over Münster i Tyskland, 19. mars 2011.
Foto: Wikipedia / Kai Schreiber

Skjematisk fremstilling av måneformørkelse.
Illustrasjon: Wikipedia/Sannes & Ødegaard

Generelt om supermåner

En vanlig fullmåne lyser hele 33 000 ganger sterkere enn himmelens klareste stjerne Sirius og mer enn 2000 ganger sterkere enn Venus når denne planeten skinner sterkest. I tillegg lyser fullmånen 1000 ganger sterkere enn alle stjernene til sammen! Når Månen blir en såkalt supermåne, dvs. at den befinner seg aller nærmest Jorden i sin bane, blir Månens vinkeldiameter ca. 8 prosent større enn gjennomsnittet.

Supermåne (venstre) sammenlignet med Månen når denne er lengst unna.
Foto: Wikipedia /Tomruen

Historisk bakgrunn

Den greske astronomen Hipparcus (190-120 f.Kr.) kjente Månens størrelse og avstand fra Jorden med 25 prosents nøyaktighet. Månen var derfor det første himmellegemet som ble oppfattet som en fremmed verden og spilte også en avgjørende rolle ved oppdagelsen av Newtons tyngdelov hvor en beregning avslørte at det var den samme kraften som holdt Månen i sin bane og som også forklarte Galileos fall-lov. På den måten ble Månen det første bevis for Newtons tyngdelov.

Men Hipparcus oppdaget også (med det blotte øye) at Månens størrelse endret seg. Han konstruerte en diopter. Ved å bruke diopteret gjennom flere månesykluser, oppdaget Hipparcus at Månens vinkelbredde endret seg når den beveget seg fra perigee (punktet hvor Månen er nærmest Jorden) til apogee (punktet hvor Månen er lengst fra Jorden). Ved å bruke enkel geometri sammenlignet han de to ytterpunktene og oppdaget endringene fra en supermåne til en såkalt minimåne (også kalt mikromåne).

Begrepet supermåne ble første gang nevnt av astrologen Richard Nolle i 1979, mens astronomene kaller fenomenet apsis-syzygy, hvor apsis i dette tilfellet er punktet der månen er aller nærmest Jorden i sin bane og syzygy er når det er fullmåne (eller nymåne) og Jorden, Månen og Solen befinner seg på rett linje. En supermåne er derfor en kombinasjon av de to begrepene.

Den greske astronomen Hipparcus
Foto: Wikipedia

Månens påvirkning på Jorden

Månens gravitasjonelle påvirkning på tidevannet her på Jorden er aller størst ved ny eller fullmåne og enda større ved en supermåne. Resultatet blir at gjennomsnittlig flo og fjære øker med 18 % i forhold til gjennomsnittet.

Det har også blitt hevdet at Jorden er mer utsatt for jordskjelv og vulkansk aktivitet i en periode av 1–2 uker før og etter en supermåne og at dette var årsaken til tsunamien i 2011 og jordskjelvet i Indiahavet i 2004, en påstand som ikke understøttes av forskning. Av alle de 15 supermånene som har blitt observert fra 1900 og frem til i dag er disse to hendelsene de eneste registrerte skjelvene med en styrke på over 8,0 på Richters skala som har skjedd under en supermåne, noe som bekrefter at det ikke er noen sammenheng.

Superfullmånen skaper fantastiske skyggevirkninger på snødekket landskap.
Foto: Anne Mette Sannes

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Flere himmelbegivenheter