02.01.2019: Et mer interessant objekt enn Ultima Thule er vanskelig å se for seg. I kveld kom de aller første spektakulære nærbildene som allerede har gitt forskerne fantastisk ny kunnskap om Kuiperbeltet. Ultima Thule er det første kontaktbinære objekt som noen gang er besøkt av et romfartøy og er å sammenligne med en tidsmaskin som tar oss tilbake til starten av Solsystemets barndom!

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Ultima Thule ligner på en snømann! Siden objektet er svært mørkt, er det i tilfelle snakk om skitten snømann satt sammen av to snøballer. Det passer perfekt med ideen om at kometkjerner er skitne snøballer som stammer fra Kuiperbeltet og Oorts sky!
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

De aller første bildene viser to objekter (som har fått de foreløpige navnene Ultima og Thule) som ligger inntil hverandre uten at de er «limt» sammen slik som f.eks. er tilfelle for kometkjernen Churyonov–Gerasimenko hvor en sonde landet i 2014. I stedet er Ultima og Thule kun adskilt med noe som ligner et lyst støvbånd og som trolig skyldes støv som det største av de to objektene (Ultima) har trukket til seg fra det minste objektet (Thule).

Ultima Thule er et kontaktbinært system – det består av to deler som berører hverandre. Delene har fått de foreløpige navnene Thule og Ultima hvor Ultima er det største av de to.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

En analogi med «skjøten» eller «nakken» mellom de to er å sammenligne dem med et romfartøy som docker med for eksempel ISS – Den internasjonale romstasjonen. Formen på de to objektene er utrolig nok nesten identisk med formen som ble estimert under en stjerneokkultasjon i 2017!

Under en stjerneokkultasjon i juli 2017 fikk man en indikasjon på objektets form. Som vist her stemte dette perfekt!
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Mens størrelsen på Pluto kan sammenlignes med USA er den samlede størrelsen på disse to objektene omtrent som Washington DC. Det største objektet er tre ganger større i volum enn det minste.

De første nærbildene viser tydelig at Ultima Thule er er rødt objekt, noe som er vanlig for såkalte «cold classical» kuiperbelteobjekter. Man kan ikke på dette tidspunktet si hva som er årsaken til rødfargen, men trolig skyldes det såkalte tholiner – dannet ved at metan og andre karbonholdige molekyler reagerer med ultrafiolett stråling og annen energirik stråling.

Fargen til Ultima Thule. Venstre: Lavoppløselig fargebilde. Midt: Sort-hvitt-bilde med middels oppløsning. Høyre: De to bildene er kombinert for å vise fargevariasjonene og overflatetrekk.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

I likhet med polområdet til Plutos måne Karon, er også Ultima Thule rød.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Bildene hittil viser ingen tegn til kratre, noe som kan skyldes at objekter i dette området så langt fra Solen beveger seg svært sakte og derfor ikke ofte blir truffet av andre objekter. Objektene glir dermed sakte men sikkert mot hverandre uten at de skades, noen limes sammen som på nevnte komet, mens andre bare så vidt ligger inntil hverandre og gnisser som i dette tilfellet. De første nærbildene er dessuten tatt rett ovenfra, mens på bildene som blir lastet ned senere vil lyset komme mer på skrå, noe som vil gjøre det lettere å oppdage eventuelle nedslagskratre.

I det indre av Solsystemet er hastighetene enormt mye større, og tilsvarende objekter ville ofte blitt fullstendig tilintetgjort under en kollisjon.

I motsetning til kometer som kommer stupdykkende innover mot det indre av Solsystemet og dermed har blitt kraftig påvirket etter en eller flere runder rundt Solen, er disse to å regne som «ur-objekter» – «rene» objekter fra den aller første perioden i vårt Solsystems historie!

Dannelsen av Ultima Thule har trolig skjedd ved at flere mindre objekter tidlig i Solsystemets barndom har slått seg sammen og til slutt blitt til disse to objektene. De to har deretter gått i spiral innover mot hverandre i ekstremt sakte fart, antagelig ikke raskere enn noen få kilometer i timen. I følge New Horizons-temaet er det derfor ikke umulig at det kan finnes mindre måner rundt Ultima Thule som kan være rester etter disse mindre objektene.

Sannsynlig dannelsesmekanisme: Da Solsystemet ble til, var det en sky av planetesimaler – urlegemene som blant annet samlet seg og dannet Jorden og de andre planetene. I den delen hvor Ultima Thule ble dannet beveget de to objektene seg i spiralform mot hverandre og smeltet sammen til ett objekt.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Mindre objekter som disse to skal i utgangspunktet ikke være runde, men det kan nå vise seg at støv «regner» ned på slike objekter (som følge at den lave farten) noe som gjør at de etter hvert likevel får en rund form.

Ny kunnskap er det også at Ultima Thule trolig ble dannet i et helt annet type system enn hva som var tilfelle for Plutos småmåner. Disse månene ble antagelig til av mindre fragmenter etter et sammenstøt mellom Pluto og Karon, mens Ultima og Thule trolig ble dannet under langt mer rolige forhold.

Bildene som hittil er mottatt utgjør bare 1 % av det totale bildemateriale som etterhvert vil komme ned til Jorden. Vi har derfor ekstremt mye å glede oss til – Ultima Thule er å sammenligne med en tidsmaskin som tar oss tilbake til helt i starten av Solsystemets barndom!

Selv om hele objektet er ganske mørkt, er det stor variasjon i lysreflekterende evne. De mørkeste områdene reflekterer bare 6 % av sollyset, mens de lyseste reflekterer 13 %.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Topografiske strukturer på Ultima Thule. Det er foreløpig ikke funnet sikre bevis for nedslagskratre.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

De to «snøballene» er forbundet med en tynn «hals». Denne består av lysere materiale enn resten av objektet, trolig pga. finkornet materiale som har falt ned fra den minste «snøballen».
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Ultima Thule fotografert fra 28 000 kilometers avstand. Detaljer ned til 140 meter kan ses.
Foto: NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Southwest Research Institute

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Hovedside om nærpasseringen