I 1766, i forbindelse med neste Venus-passasje, ble den britiske oppdageren, kaptein Cook bedt om å seile til Tahiti med skipet Endeavour for å observere og måle Venus-passasjen som skulle skje tre år senere.

av Anne Mette Sannes

Kaptein Cooks farefulle ferd

Tahiti hadde blitt oppdaget av europeerne året før, men hele området var kartlagt så dårlig at han likegodt kunne ha reist til Mars. Uten våre dagers utstyr måtte han seile av sted i håp om å finne øya som bare var 30 kilometer bred. Det var en svært farefull ferd og kaptein Cook forventet å miste halve mannskapet underveis. Men til tross for alle farene som truet, følte han likevel det var verdt risikoen for å observere en Venus-passasje. Målet var å komme til Stillehavsøya i tide, bygge et observatorium og forsøke å måle størrelsen på Solsystemet.

I 1716 hadde Edmond Halley forstått at Venus ville være nøkkelen til svaret. Halley mente at ved å måle innganger og utganger fra flere ulike steder ville man være i stand til å måle avstanden Jorden – Venus ved å bruke parallakseprinsippet. Og ved å finne denne avstanden ville man være i stand til å beregne avstandene i resten av Solsystemet. Halley selv ville ikke kunne leve lenge nok til å få oppleve Venus-passasjen i 1761. Dersom ekspedisjonene ikke lyktes, ville neste mulighet først komme i 1874.

Kapteinen serverte mannskapet blant annet surkål og en slags maltekstakt og de som protesterte mot dietten, ble pisket. Dette skjedde med ca. hver femte av mannskapet hvilket var et ganske gjennomsnittlig tall på den tiden, i følge kilder.

Etter å ha seilt vestover i åtte måneder hadde ekspedisjonen mistet fem av mannskapet da de rundet Kapp Horn og en annen hadde hoppet over bord. I løpet av de neste ti ukene hadde mannskapet ingen værprognoser eller annen hjelp. I stedet ble det navigert etter timeglass og knutetau ble brukt til å måle farten og en sekstant og almanakk til å estimere skipets posisjon ved hjelp av stjernene. Metoden var ikke bare vanskelig, men også farlig.

Utrolig nok ankom skipet Tahiti i april 1769, to måneder før Venus-passasjen skulle finne sted. Kaptein Cook mente at grunnen til at de fleste var ved god helse, var surkålen de hadde blitt servert.

Øya var vakker og fredelig og innbyggere var vennlige. Ja, mannskapet likte seg så godt på den vakre øya at selve Venus-passasjen den 3. juni rett og slett bleknet i forhold, og det ble egentlig ikke snakket så mye om den lille sorte prikken som beveget seg over solskiven og som de så i de medbragte teleskopene. Joseph Banks, en engelsk naturforsker og botaniker som var med på reisen, skrev bare ned 622 ord på dagen for Venus-passasjen og dessverre var det bare 100 av disse som gjaldt selve passasjen. I stedet skrev han mest om dagens frokostmøte med øyas konge, Tarróa, om Tarróas søster og om tre vakre kvinner som hadde ankommet senere på dagen …

Cook selv skrev noe mer og ga uttykk for at tiden for kontakt ble forstyrret av Venus’ atmosfære, dette gjaldt spesielt de to indre kontaktpunktene. På grunn av dette avvek målingene til astronomen Charles Green, en av deltakerne, fra Cooks egne målinger med så mye som 42 sekunder.

Både Cook og Green observerte svart-dråpe-effekten som også denne gangen var et problem for observatører andre steder på kloden. Resultatene fra alle de 76 målingene var derfor ikke presise nok til å kunne beregne størrelsen på Solsystemet slik man hadde håpet.

Venus-passasjen var over og Cook fikk ordre om å søke mellom Tahiti og New Zealand for å finne et kontinent av stort omfang. Men det ukjente Sydlandet eksisterte ikke, akkurat som Cook selv hadde antatt. Under noen ukers opphold i Jakarta for å gjøre en del reparasjoner, døde syv av mannskapet av malaria. Cook bestemte seg straks for å dra, men for sent ... 38 av det opprinnelige mannskapet døde og en av disse var astronom Charles Green. Men Cook vil for alltid bli hyllet for sin store omtanke for mannskapets helse.

De overlevende som returnerte til England 11. juni 1771 hadde katalogisert tusenvis av planter, insekter og dyr, møtt andre folkeslag og lett etter store kontinenter.

Venus-passasjen hadde nok bare utgjort en bitte liten del av kaptein Cooks opplevelser, men likevel, etter denne store opplevelsesreisen vil Cook og Venus for alltid være knyttet til hverandre. Cook ble verdensberømt som følge av at han ble sendt ut for å observere Venus-passasjen.

MER INFORMASJON

Norsk hovedside om Venus-passasjen