Et stort internasjonalt program settes i gang, og det knyttes store forventninger til resultatene som følge av forbedringer av teleskoper og observasjonsteknikker.

av Anne Mette Sannes

Nye muligheter på 1800-tallet!

Den tyske astronomen Johann Encke analyserte alle observasjonene og fant ut at passasjen i 1769 ga et gjennomsnitt for Solens parallakse på 8,6040 buesekunder, svarende til en avstand på 152 930 000 kilometer mellom Solen og Jorden. Ved å kombinere dette med resultatene fra passasjen i 1761, ble resultatet 8,571 buesekunder og 153 450 000 kilometer. De moderne verdiene er 8,794 buesekunder og 149 570 000 kilometer slik at Enckes verdier var for høye uten at verken han selv eller andre hadde forutsetning for å vite dette. Encke hadde gjort det som var mulig ut i fra materialet som var tilgjengelig. Dessuten viste andre målinger som ikke hadde noe med Venus å gjøre at avstanden mellom Jorden og Solen var ca. 149,6 millioner kilometer.

Men det gjensto en rekke usikkerhetsmomenter og man hadde store forventninger til de neste Venus-passasjene i 1874 og 1882. Et stort internasjonalt program ble satt i gang og ekspedisjoner ble sendt ut til alle kroker av verden. Både teleskoper og observasjonsteknikker var forbedret, franskmannen Louis Daguerre hadde oppfunnet den fotografiske prosessen og man planla nå å ta bilde av Venus mens den passerte solskiven - ikke bare fokusere på inngangen og utgangen.

Den amerikanske kongressen garanterte en betydelig sum til åtte ekspedisjoner, tre til den nordlige halvkule og fem til den sydlige.

Men de amerikanske ekspedisjonene var ikke så vellykkede som man hadde håpet. I Vladivostok hvor Asaph Hall, mannen som senere oppdaget de to små månene rundt Mars - Phobos og Deimos - var leder, ble man rammet av dårlige atmosfæriske forhold og bildene ble deretter. I Nagasaki gikk det derimot noe bedre for amerikanerne. Lederen for ekspedisjonen, George Davidson fikk hjelp av lederen for The Japanese Hydrographic Bureau samt en dyktig astro-fotograf. Det ble tatt 50 fotografiske plater under denne passasjen, og sammen med de 47 bildene som ble tatt av ekspedisjonen i Queenstown, New Zealand og 15 bilder fra den franske øygruppen Kerguelen i Indiahavet var disse bildene de eneste den amerikanske ekspedisjonen hadde noen reell nytte av.

Men totalt sett, og til tross for de mange observasjonene under denne Venus-passasjen, lyktes det ikke å samle nok data til å finne lengden på den astronomiske enheten med større nøyaktighet.

Venus-passasjen i 1882 – den siste før tusenårsskiftet

Den aller siste Venus-passasjen i dette århundret fant sted 6. desember 1882, neste passasje ville først skje i 2004!! For astronomene var derfor 6. desember 1882 bokstavelig talt astronomisk viktig!

Passasjen ville være synlig fra lett tilgjengelige steder – altså ingen grunn til å oppsøke fjerne avkroker som man måtte i 1874. Noen nasjoner som for eksempel Russland og Østerrike, ønsket likevel ikke å foreta observasjoner da de mente at man hadde andre metoder for å måle den astronomiske enheten.

Amerikanerne planla flere ekspedisjoner og entusiasmen for den kommende Venus-passasjen blomstret. I New York ble det satt opp et teleskop og ryktene vil ha det til at aksjemeglerne var like ivrige som alle andre. Mange skoler holdt stengt på grunn av himmelfenomenet, og passasjen skapte store forsideoppslag i avisene i hele USA.

Værforholdene var stort sett bra, og det ble gjort interessante observasjoner blant annet av svart-dråpe-effekten og den selvlysende ringen rundt Venus forårsaket av planetens atmosfære. Det ble tatt store mengder bilder som viste den sorte flekken over solskive og sett etter måner rundt Venus.

I forbindelse med passasjen ble det også bygget to nye observatorier, et i Argentina og et i Sør-Afrika. Også i Durban ble det satt opp et observatorium. Britene sendte av sted ekspedisjoner til flere ulike steder, men fikk ikke utført gode nok observasjoner - måleresultatene ble for dårlige og ga for stor spredning.

Dersom man summerer opp resultatene fra alle observasjonene under denne passasjen er dessverre konklusjonen at man ikke oppnådde så veldig mye mer enn det man allerede har lært av passasjen åtte år tidligere; metoden med å bruke Venus-passasjen for å finne den rette verdien for den astronomiske enhet hadde sviktet. Men observasjonene var ikke bortkastet - ekspedisjonene var spiren til internasjonalt forskningssamarbeid. Men Edmond Halleys tro på at astronomene under fremtidens Venus-passasjer ville kunne beregne den eksakte verdien til den astronomiske enheten ved å bruke parallaksen, hadde ennå ikke slått til.

MER INFORMASJON

Norsk hovedside om Venus-passasjen