Ingen mennesker som overvar Venus-passasjen i 2004 hadde sett den siste passasjen i 1882, og svært mye hadde skjedd siden den gang: Tolv astronauter hadde gått på Månen, ubemannede sonder hadde besøkt de fjerneste steder i vårt Solsystem og store observatorier skanner Universet.

av Anne Mette Sannes

2004 - en Venus-passasje for folket

Siden rundt 1950 hadde astronomene lært å kjenne Venus som et øde sted med ekstrem drivhuseffekt, temperaturer på rundt 470 grader og med en atmosfære bestående av karbondioksid og svovelsyre, ikke akkurat et sted hvor man leter etter liv. I tillegg hadde store teleskoper avslørt planetens rotasjonstid - 243 dager - den lengste rotasjonstiden av alle planetene i Solsystemet. Og ikke nok med det: planeten har såkalt retrograd rotasjon – den snurrer motsatt vei av de andre planetene!

I 1962 passerte det ubemannede romfartøyet Mariner 2 Venus, etterfulgt av Venera 7 i 1970 som også landet på planetens overflate. I 1990 gikk Magellan inn i bane rundt Venus og kartla overflaten ved hjelp av radar som kunne trenge gjennom planetens tykke atmosfære. Vår søsterplanet viste seg altså å være den minst jordlignende av alle steinplanetene.

Så hva kunne man egentlig få ut av Venus-passasjen i 2004? Takket være radar og laserteknologi er avstandene i Solsystemet siden forrige passasje i 1882 for lengst blitt bestemt med fantastisk nøyaktighet, avstanden Jorden – Månen er utregnet til nærmeste centimeter, avstanden mellom planetene til nærmeste mil.

Men likevel, dette ville bli en Venus-passasje som folk flest ville få oppleve, det ville bli tatt langt bedre bilder og skoler over hele verden ville forsøke å måle avstandene i Solsystemet. Norsk hovedside om Venus-passasjen 8. juni 2004.

Den 6. juni står en ny Venus-passasje for døren. For oss som lever nå blir det den siste vi får oppleve med mindre man holder seg i live i 105 år til. Les mer om målene for Venus-passasjen i 2012.

MER INFORMASJON

Norsk hovedside om Venus-passasjen