Flere kosmiske fenomener kan være en trussel mot livet på Jorden og vår sivilisasjon. Her får du en beskrivelse av fenomenene og faren forbundet med disse.

av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Hva skjer under et nedslag?

Jorden beveger seg rundt Solen med enorm hastighet - 30 km/s eller 107 000 km/t - akkurat raskt nok til at vi ikke faller inn mot Solen. Bevegelsesenergien til objekter vokser med annen potens av hastigheten. I verdensrommet har selv ganske små legemer derfor ofte meget stor bevegelsesenergi.

Når planetene treffes av asteroider og kometer, kan nedslagshastighetene i mange tilfeller være adskillig større enn 30 km/s. Spesielt kometer har svært avlange baner. Kometkjernene smyger seg rundt i Solsystemets ytre deler der Solens tyngdekraft er svak. Deretter nærmest stuper de innover mot Solen. Når de passerer jordbanen, kan hastigheten være opptil kvadratroten av 2 (1,4142) ganger så stor som Jordens egen banehastighet. Dersom kometen og Jorden beveger seg fra motsatte retninger, blir maksimal kollisjonshastighet hele 72 km/s, 259 000 km/t! Dette er fort - med en slik fart kunne vi reist fra Oslo til Roma på 28 sekunder eller fra Nordkapp til Lindesnes på 24 sekunder!

Dersom Jorden innhentes av en asteroide med nesten sirkulær bane, kan nedslagshastigheten bli så lav som 11,2 km/s - 40 000 km/t.

Partiklene i den årvisse Leonide-svermen stammer fra kometen P55/Temple-Tuttle. De har svært avlang bane og treffer jordatmosfæren med hele 71 km/s. Selv ganske kraftige meteorer kan skyldes at partikler ikke større enn gruskorn brenner opp 80 km over bakken. Partiklene varmes så voldsomt opp av friksjonen med luftatomene at de fordamper.

Leonide-meteorer fotografert fra Italia i 1998.
Foto: Lorenzo Lovato

Er partikkelen på størrelse med en golfball, oppstår en såkalt bolide (eller ildkule) - et oppsiktsvekkende lysfenomen som kan lyse opp terrenget nok til at det blir skygger på steder uten kunstig belysning. Ofte etterlater objektet en hale som kan sees på himmelen en stund. Selv disse objektene "brenner" opp - ingenting når vanligvis ned til bakken.

Når enda større objekter en sjelden gang kommer inn i atmosfæren, blir de kraftig oppbremset. De kan eksplodere i mange biter og forårsake svært spektakulære lysfenomener som er synlige fra en hel landsdel (i Norge har dette skjedd flere ganger de siste årene). Mindre biter kan overleve og falle ned på bakken der de noen ytterst få ganger gjenfinnes som meteoritter.

Kraftig ildkule fra Leonidene i 1999 fotografert fra Sør-Norge.
Foto: Arne Danielsen

Objektene kalles meteoroider når de er i verdensrommet, meteorer når de er i atmosfæren og meteoritter når de ligger på bakken.

Kjemisk sett faller objektene i tre hovedgrupper: Stein, jern og kometkjerner. Jernmeteorer er mest seiglivet og overlever lettest ferden gjennom atmosfæren. Kometkjerner er skitne snøballer som består av løst materiale sammenlimt av frosne gasser. Disse objektene må derfor være meget store for å overleve til de treffer bakken.

Asteroider og kometer: Trusler mot vår egen klode og hvordan vi kan beskytte oss

Farlige nedslag

Er objektet større enn noen meter i diameter, blir det ikke bremset så mye av atmosfæren. All bevegelsesenergien blir da frigjort i det øyeblikket objektet treffer bakken. Den frigjorte energien er langt større enn energien som skal til for å fordampe hele asteroiden eller kometkjernen. Vi finner derfor bare små fragmenter etter store asteroidenedslag!

Selv ganske små asteroider forårsaker eksplosjoner som kan måle seg med de største hydrogenbombene i energi. Litt større asteroider frigjør mer energi enn verdens samlede atomvåpenarsenaler hvis de treffer Jorden. Middels store asteroider kan smadre hele kontinenter. (se tabell)

Ildstorm og atomvinter

La oss se på hva som skjer når en 10 kilometers asteroide slår ned. I det den trenger inn i atmosfæren, begynner forparten dens å gløde, men farten avtar bare ubetydelig. Den lager et hull i atmosfæren og slår få sekunder senere i bakken med ufattelig kraft. Nærmest momentant omdannes store deler av asteroidens bevegelsesenergi til varme. I eksplosjonen fordamper asteroiden og blåser et digert kraterhull i jordskorpen. Enorme steinblokker blir slynget opp i og delvis ut av atmosfæren. Uhyre kraftige sjokkbølger forplanter seg gjennom både atmosfæren og jordkloden. I det lufttomme rommet bak asteroiden har steinblokkene spesielt gode muligheter for å fare ut av atmosfæren.

Asteroiden Eros er den største av de såkalte nærjordsasteroidene – asteroider som kan komme forholdsvis nær Jorden.
Foto: NASA

Dannelse av krater ved meteornedslag.
Illustrasjon: NASA

Vi vet at dette har skjedd på andre planeter. På Jorden er det funnet steiner som stammer fra Månen og fra Mars. Disse ble slynget ut i verdensrommet av voldsomme nedslag og svevet rundt i langt tid før de falt ned på vår planet.

Steinblokkene faller ned igjen rundt omkring på hele kloden. Når tusenvis aller millioner av store steiner og steinblokker trenger inn i atmosfæren igjen, blir himmelen nærmest dekket av ildkuler. Strålevarmen er mer enn intens nok til å antenne alt brennbart på bakken. Store skogområder, kanskje all vegetasjon på land, begynner å brenne samtidig.

En stor asteroide treffer Jorden og utløser en stor, global katastrofe.
Illustrasjon: NASA

Selve nedslaget og tilbakefall av steinblokker fylte den øvre atmosfæren med gigantiske mengder støv og gasser. De globale brannene fyller luften med enda mer sot.

Sollyset klarer ikke å trenge gjennom de tette lagene av støv og sot og planeten blir innhyllet i mørke. Etter at temperaturen steg til dramatiske høyder rett etter nedslaget, synker den nå ned mot frysepunktet eller lavere. Organismene som overlevde selve nedslaget og de etterfølgende brannene risikerer nå å fryse i hjel. Planteetere finner ikke mat - alt er brent opp. Ny mat kan ikke vokse opp så lenge temperaturene er svært lave. Dessuten er fotosyntese umulig i mørket.

Dette er en atomvinter!

Mørket varer i månedsvis inntil støvet og asken gradvis faller ned på bakken. Når Solen endelig titter frem igjen er det over et totalt ødelagt landskap dekket av sot, aske, brente og forvridde trær og forkullede dyreskrotter.

Marerittet er imidlertid langt fra over! Ozonlaget ble ødelagt av nedslaget og nå trenger ultrafiolett stråling nesten uhindret ned på bakken. Skulle noen livsformer ha overlevd så lenge, vil denne strålingen raskt kunne skade eller drepe de. Atmosfærens kjemi og ikke minst klimaet er også endret. Kanskje har havstrømmene stoppet eller skiftet retning.

Det tar planeten mange tusen år å komme seg igjen etter denne globale og totale katastrofen. Merkelig nok har livsformer overlevd alle de store katastrofene vi kjenner. Noen dyr og vekster overlever kanskje på et eller annet vis i huler. Noe overlever på store havdyp.

Spor etter katastrofer

På andre planeter og måner ser vi utallige spor etter nedslag - krater på krater dekker overflatene totalt. Mange av disse er svært gamle. På Jorden forårsaker erosjon og tektoniske prosesser at kratere med tiden tæres bort og de gror dessuten til med mudder og vegetasjon. Etterhvert er likevel over 200 kratere funnet.

Månen er overstrødd av kratere.
Foto: NASA

Det berømte Barringer-krateret oppstod da en 30 meter stor metallklump dundret ned i Arizona-ørkenen for 50 000 år siden.
Foto: David Roddy, United States Geological Survey

Iridiumlag

Lagdelingen viser den geologiske overgangen mellom kritt og tertiær.
Foto: NASA

Iridium er et sjeldent grunnstoff, men i meteoritter, asteroider og kometer forekommer det i større mengder enn på Jorden (iridium er for øvrig også det tyngste av alle grunnstoffer med egenvekt 22,65 g/cm^3). Da geologene studerte K/T-grensen grundigere, oppdaget de til sin store overraskelse usedvanlig store konsentrasjoner av iridium i avsetningene på denne geologiske overgangen. Basert på konsentrasjonene av iridium i meteoritter, måtte en asteroide med diameter 8-16 km ha truffet Jorden og fordampet slik at asteroidens iridium og andre stoffer ble spredt rundt hele kloden og avsatt i et meget tynt lag.

Yucatannedslaget som tok livet av dinosaurene som hadde regjert på Jorden i mange, mange millioner år. Krateret oppstod for 64,98 millioner år siden da en asteroide med estimert diameter 10 - 20 km slo ned. Den traff et geologisk meget spesielt område som var rikt på svolvel. Milliarder av tonn med svovel og annet materiale ble kastet opp i atmosfæren. Det var mørkt i omtrent et halvt år etter kollisjonen og temperaturen falt over hele Jorden til nær frysepunktet. Halvparten av Jordens arter døde ut, deriblant dinosaurene.
Foto: V.L. Sharpton, LPI

Flytende steiner som slynges gjennom luften etter et nedslag formes av luftmotstanden. I dag finner vi slike som såkalte tektitter strødd utover store deler av kloden.

Tektitter dannet under et stort asteroidenedslag.
Foto: Knut Jørgen Røed Ødegaard

De største katastrofene

Opp gjennom Jordens historie har livet blitt utsatt for en rekke masseutryddelser, deriblant 5 meget omfattende. De 3 mest kjente er:

• 65 millioner år siden. Bl.a. dinosaurene ble utryddet. Årsak: Stor asteroide slo ned på det som nå er Yucatanhalvøya. Krater er funnet.
• 199,6 millioner år siden. 80 prosent av alle arter og alt liv ble utryddet. Årsak ukjent. I Chad, Afrika er det funnet en serie med kratere som ser ut til å være 200 millioner år gamle.
• 251 millioner år siden. Svært mange dyrearter, deriblant trilobittene, ble utryddet. Ny forskning viser at denne hendelsen skjedde meget raskt og medførte en kortvarig, men kraftig nedgang i marint plankton. Masseutryddelsen skjedde på under 50 000 år, og trolig under 10 000 år. Antagelig er bare to mekanismer i stand til å forårsake slike globale katastrofer - nedslag av store asteroider og gammaglimt. Et meget stort krater er funnet i Australia. Nedslaget kan forklare masseutryddelsen. Det er også funnet et meget stort krater under isen i Antarktis.

Dramatisk asteroidenedslag.
Illustrasjon: NASA

Nordiske kratere

Norge:

• Et område med sterkt knuste bergarter ved Gardnos i Hallingdal. Diameter på asteroide: 200 - 300 meter. Alder: 650 millioner år.
• Mjølnir-strukturen i Barentshavet. Diameter 39 km. Alder 145 millioner, det vil si at det oppstod ved overgangen jura/kritt. Krateret har en sentral 9 km bred, kjegleformet plugg i midten. Legemet som styrtet i havet hadde trolig diameter mellom 1 og 3 km.

• Siljanringen i Sverige oppstod ved meteornedslag i devontiden. Diameter 55 kilometer. Andre svenske kratere: Dellen (diameter 15 km), Mien (diameter 9 km) og Tvären (diameter 2 km).

• Lappajärvi, diameter 17 km
• Söderfjärden, diameter 6 km
• Sääksjärvi, diameter 5 km

Hva kan vi gjøre for å beskytte oss?

Uten kosmiske katastrofer, ingen mennesker?

I lange perioder av Jordens utvikling har enkelte dyregrupper vært dominerende.

I Jordens oldtid (paleozoikum) dominerte for eksempel trilobittene i sjøen. De opptrådte i store mengder og over tusen arter er kjent fra fossiler, også fra Norge. Trilobittene døde ut for 251 millioner år siden. Det hadde allerede i lang tid gått nedover med denne dyregruppen, trolig fordi de ikke fulgte med i utviklingen, men selve utryddelsen kan trolig tilskrives en kosmisk katastrofe.

Dinosaurene dominerte på Jorden i mesozoikum, men døde plutselig ut for 65 millioner år siden. Samtidig endret klimaet seg kraftig. Antagelig var dette også en konsekvens av nedslaget som utryddet dinosaurene. Pattedyrene som til da hadde vært en undertrykket dyregruppe, overlevde katastrofen og fikk etter hvert større utviklingsmuligheter. Kanskje hadde ikke menneskene eksistert uten denne katastrofen!

Nedslagene på Jupiter i 1994

I juli 1994 demonstrerte naturen hvilke enorme energimengder som frigjøres under kosmiske kollisjoner. Året før passerte kometen Shoemaker-Levy 9 så nær Jupiter at kjempeplanetens tyngdekrefter dro kometen i filler. Resultatet ble et perlebånd av mindre kometbiter. På en ukes tid sommeren 1994 traff disse Jupiter med voldsom kraft. Siden Jupiter er en gassplanet - bare en relativt liten kjerne består av faste stoffer - eksploderte kometbitene i planetens tykke atmosfære.

Bitene av komet Shoemaker-Levy 9 som i juli 1994 slo ned på Jupiter.
Foto: STScI/ESA/NASA

Nedslagene på Jupiter i 1994. De lyse flekkene nederst på Jupiter skyldes hvert enkelt nedslag.
Foto: Calar Alto Observatory, Spania

Andre trusler

De siste årene har astronomene oppdaget at enda mer fryktinngytende fenomener kan skade livet på vår planet. Ufattelig voldsomme eksplosjoner sender en gang i blant ut enorme energimengder i form av svært energirik stråling. Vanligvis oppstår disse eksplosjonene mange milliarder lysår borte, men når de en ytterst sjelden gang skjer i vår egen galakse eller en av de nære nabogalaksene, er det farlig. Selv om de er 2 - 3 millioner lysår borte, kan de i noen sekunder bade Jorden i så intens stråling at mange livsformer dør ut. Dette har trolig skjedd flere ganger opp gjennom Jordens geologiske historie, men i motsetning til nedslag av asteroider og kometer etterlater ikke gammaglimt arr på jordoverflaten. Detaljerte kjemiske analyser av gamle avsetninger kan noen ganger avsløre slike hendelser. Det kan i snitt gå opptil 10 millioner år mellom farlige gammaglimt. Det foregår for tiden meget aktiv forskning på disse objektene.

Det farligste objektet i kosmos

Massedød kan skyldes kosmisk supereksplosjon

Historiens kraftigste smell - forklaringen

Melkeveiens yngste sorte hull – og mulig gammaglimt

En stjerneeksplosjon utløser et gammaglimt.
Illustrasjon: NASA

Fra tid til annen oppstår svært kraftige vulkanutbrudd. Mest beryktet er Krakatau-utbruddet i Indonesia i 1883 og eksplosjonen som ødela øya (og den myteomspunne sivilisasjonen Atlantis) som nå heter Santorini ca. 1500 f. Kr. Slike utbrudd slynger kolossale mengder med aske, støv og gasser opp i de øvre delene av atmosfæren. Dette sprer seg rundt hele kloden og forårsaker globalt temperaturfall i noen få år. Sist gang skjedde dette i 1991 da vulkanen Pinatubo på Filippinene hadde et stort utbrudd. Det er estimert at Jordens middeltemperatur sank med 0,5 grader C et par år.

Dersom mange slike vulkanutbrudd skulle hende samtidig og vedvare over lengre tid, ville det ha store konsekvenser for klimaet på hele kloden. Det er kjent at slike utbrudd skjedde samtidig med blant annet utryddelsen av dinosaurene for 65 millioner år siden (Dacca-vulkanismen i India). Dersom naturen allerede er gjort sårbar av slike utbrudd, vil nedslag av asteroider og kometer ha større konsekvenser for livet. Det er også sannsynlig at store nedslag forårsaker betydelig vulkansk aktivitet.

Kontinentaldriften kan med mange millioner års mellomrom forårsake store klimaendringer som sin tur medfører store endringer i dyre- og plantelivet. Disse endringene vil trolig være betydelig langsommere enn de som kosmiske katastrofer skaper.

I prekambrisk tid var det spesielt mange og omfattende istider på Jorden. Solutstrålingen var den gang mindre enn nå og atmosfæren hadde dessuten en annen kjemisk sammensetning enn i dag. I kombinasjon med kontinentaldriften kan disse effektene forklare istidene. Istidene var så omfattende at de trolig påvirket livet i betydelig grad.

Fareskalaen for nedslag.
Illustrasjon: NASA/IAU

Torino-skalaen

Bedømming av fare forbundet med asteroider og kometer i det 21. århundre
Kilde: Duncan Steel i "Target Earth", 2000
Tabellen over angir en måte å bedømme hvilken fare som er forbundet med et bestemt objekt. Et lite objekt vil gi små skader, mens et stort objekt vil kunne gi katastrofale skader. I de fleste tilfellene er faren for kollisjon minimal og dette kommer til uttrykk ved bruk av denne skalaen.

Hendelser sannsynligvis uten konsekvenser 0: Sannsynligheten for kollisjon er null, eller godt under sjansen for at et tilfeldig objekt med samme størrelse vil treffe Jorden i løpet av noen tiår. Brukes også om små objekter som i tilfelle kollisjon neppe vil nå jordoverflaten i hel tilstand.

Hendelser som krever nøye overvåkning 1: Sannsynligheten for kollisjon er ekstremt liten, omtrent lik sjansen for at et tilfeldig objekt av samme størrelse vil treffe Jorden i løpet av noen tiår.

Foruroligende hendelser 2: Et nokså nære, men ikke uvanlig stevnemøte. Kollisjon er svært usannsynlig.

3: Et nært møte, med fare lik 1 prosent eller større for en kollisjon som kan forårsake lokale ødeleggelser.

4: Et nært møte, med fare lik 1 prosent eller større for en kollisjon som kan forårsake regionale ødeleggelser.

Truende hendelser 5: Et nært møte med betydelig fare for en kollisjon som kan forårsake en regional katastrofe.

6: Et nært møte med en betydelig risiko for en kollisjon som kan forårsake en global katastrofe.

7: Et nært møte med svært stor fare for en kollisjon som kan forårsake en global katastrofe.

Sikre hendelser 8: En kollisjon som kan forårsake lokale ødeleggelser. Slike hendelser skjer på Jorden med 50 til 1000 års mellomrom.

9: En kollisjon som kan forårsake en regional ødeleggelse. Slike hendelser skjer med tidsintervaller 1000 til 100 000 år.

10: En kollisjon som kan forårsake en global klimatisk katastrofe. Slike hendelser skjer med 100 000 års mellomrom eller sjeldnere.

Virkninger av nedslag

NEO = Nærjordsobjekt
1 MT=eksplosjonsenergien til en million tonn med TNT. Til sammenligning var Hiroshima-bomben omtrent 15 kilotonn (0,015 MT) og hydrogenbombene som ble sprengt på Bikini-atollen i Stillehavet rundt 10 MT.

a: Steiner og kometer sprenges i den øvre atmosfæren. Bare asteroider av jern (< 3%) når bakken.
b) Jernlegemer lager kratere som Barringer-krateret i Arizona, asteroider av stein med denne størrelsen forårsaker voldsomme eksplosjoner i luften, slik som over Tunguska i Sibir, 30. juni 1908. Nedslag på land kan ødelegge større byer (Washinghton, London, Moskva eller hele Vestfold)
c) Legemer av jern og stein forårsaker eksplosjoner på bakken, kometer eksploderer i luften. Nedslag i havet lager meget store tsunamier (flodbølger). Nedslag på land ødelegger områder på størrelse med store byområder (New York, Tokyo)
d) Nedslag på land lager kratere, tsunamier etter nedslag i havet sprer seg tvers over verdenshav. Nedslag på land ødelegger områder på størrelse med mindre land (f.eks. Estland) eller f.eks. hele Østlandet.
e) Tsunamier fra nedslag i havet rammer halve Jorden og skader mer enn nedslag på land. Nedslag på land ødelegger områder på størrelse med middels store land (Taiwan, Sør-Norge).
f) Både nedslag på land og i havet tilfører atmosfæren så mye støv at klimaet påvirkes og avlinger kan fryse. Nedslag i havet skaper tsunamier som går rundt kloden. Global ødeleggelse av ozonlaget. Nedslag på land ødelegger område på størrelse med større land (California, Frankrike, Japan, Skandinavia).
g) Både nedslag på land og i havet tilfører atmosfæren støv og endrer klimaet. Fragmenter kastes med voldsom kraft opp fra bakken og faller ned over hele kloden som ildkuler. Disse starter omfattende branner. Nedslag på land ødelegger område på størrelse med store land (Mexico, India.)
h) Langvarige klimavirkninger og globale, ødeleggende branner. Sannsynlig masseutryddelse. Området som ødelegges direkte nærmer seg kontinentale dimensjoner: Austalia, Europa, USA.
i) Stor masseutryddelse. Eksempler: Overgangen mellom perm og tertiær (K/T-overgangen) da bl.a. dinosaurene ble utryddet og overgangen perm-trias.
j) Kan utrydde alle avanserte livsformer

Kilde: "Report of the Task Force on potentially hazardous Near Earth Objects"

Elektromagnetiske virkninger

Forstyrrelser i ionosfæren fra kjernevåpen er registrert så langt som 3000 km fra eksplosjonen. Asteroider og kometer har langt større energier når de treffer Jorden og de elektromagnetiske virkningene vil derfor bli større. Dette dreier seg om forstyrrelser i radiokommunikasjon og omfattende strømbrudd. Andre elektriske installasjoner kan også bli ødelagt.

Risiko

Type hendelse	"Prosjektilets" diameter	Midlere antall dødsfall per nedslag	Tidsintervall (år)
Eksplosjon høyt oppe i atmosfæren	<50 m	Nær null	Hyppig
Tunguska-lignende hendelse	50 - 300 m	5000	250
Stor kontinental hendelse	300 m - 1,5 km	500 000	25 000
Svakt global hendelse	> 600 m	50 millioner	70 000
Middels global hendelse	> 1,5 km	500 millioner	500 000
Stor global hendelse	> 5 km	1,5 milliarder	6 millioner
Sjelden hendelse av K/T-skala (dinosaur-utryddelse)	> 10 km	7 milliarder	100 millioner

Store nedslag

Alder (i år) eller dato	Sted	Merknad
2 milliarder	Sør-Afrika	a)
290 millioner	Canada	b)
250 millioner	Australia	c)
215 millioner	Quebec, Canada	d)
200 millioner	Chad, Africa	e)
143 millioner	Australia	f)
100 millioner	Canada	g)
65 millioner	Yucatanhalvøya	h)
38 millioner	Canada	i)
35 millioner	USA	j)
5 millioner	Namibia, Afrika	k)
3 millioner	Tadsjikistan	l)
2,15 millioner	SØ Stillehav	m)
1 million	Ghana, Afrika	n)
300 000	Australia	o)
49 000	Arizona, USA	p)
120 - 600	Saudi-Arabia	q)
År 1490 (ikke bekreftet)	Kina	r)
30. juni 1908	Sibir, Russland	s)
1930	Brasil	t)
Februar 1947	Russland	u)
Juli 1994	Jupiter	v)

a) Vredefort, det eldste kjente krateret på Jorden. Estimert diameter 140 - 300 km
b) Clearwater Lakes, to kratere med diametre 32 og 22 km
c) Woodleigh, diameter 130 km, oppdaget april 2000. Eksplosjonen kan ha forårsaket utryddelsen på overgangen perm-trias da nesten alt livet på Jorden ble utryddet.
d) Manicouagan, 150 km krater
e) Kjede av flere store kratere fra en rekke nedslag. Hvert krater er større enn 10 km.
f) Gosses Bluff, 22 km krater
g) Deep Bay, 13 km krater
h) Chicxulub, spor etter 170 km krater, masseutryddelse av bl.a. dinosaurene.
i) Mistastin Lake, 28 km krater
j) Chesapeake Bay, 85 km krater
k) Roter Ramm, 3 km krater
l) Kara-Kul, 50 km krater
m) Eltanin asteroidenedslag forårsaket tsunami. Asteroide > 1 km
n) Bosumtwi, 10,5 km krater
o) Wolfe Creek, 0,9 km krater
p) Barringer-krateret ("Store meteorkrater"), 1,25 km diameter
q) Wabar-kraterne i Saudi-Arabia
r) Omtrent 10 000 mennesker rapportert omkommet
s) Tunguska, trolig steinlegeme med diameter 60 meter. Legemet eksploderte ca. 8 km over bakken og flatla over 2000 km^2 skog og startet branner. 10 - 20 megatonn.
t) Tunguska-lignende eksplosjon i luften. Legemet var 10 - 50 meter i diameter og forårsaket betydelig skade på bakken. Ingen kratere funnet.
u) Sikhote-Alin. Ett hundre kratere over en halv meter i diameter, det største er 14 meter. Skyldtes jernlegeme som gikk i oppløsning i ca. 5 kilometers høyde.
v) Fragmenter av kometen Shoemaker-Levy 9 kolliderte med Jupiter og forårsaket nedslagssoner på størrelse med Jorden.

Kraterne er veldig ujevnt fordelt. Dette skyldes at noen områder av jordoverflaten er utsatt for langt sterkere erosjon enn andre slik at kratere blir utvisket etter endel millioner år og at det er vanskelig å finne kratere i områder med mye løsmasser og i havområder.

Fra 1990-2000 er det dokumentert 29 nedslag på Jorden av legemer fra ca. 1 meters størrelse og opp til 39 meter (over Stillehavet 1. november 1994).

Litteratur:

Duncan Steel i "Target Earth - How Rogue Asteroids and Doomsday Comets Threaten our Planet", 2000, Time Life books (ISBN 0-7054-3365-X)

"Report of the Task Force on potentially hazardous Near Earth Objects", September 2000, Uk.

Boken “Bang! Kollisjoner og eksplosjoner i verdensrommet” av Knut Jørgen Røed Ødegaard

MER INFORMASJON

Knus planeter og måner med kollisjonskalkulatoren