Kometer er is- og snøballer som stammer fra Solsystemets opprinnelse. Mens de tidligere vakte frykt, gir de oss nå spennende kunnskap om hvordan Solsystemet ble til.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Komet Hale Bopp som var synlig i 1998, var en av de største kometene som har vært observert i nyere tid.
Foto: Philipp Salzgeber / Wikipedia

For 4,6 milliarder år siden oppstod Solsystemet som en malstrøm av støv og gass inne i en gigantisk tåkesky i Melkeveien. I midten ble tettheten større og større, og klumpen der inne ble så varm at den begynte å lyse av seg selv – Solen var født. Rundt Solen fortsatte stoff å virvle og danne mindre klumper. Disse utviklet seg raskt til planeter og måner.

Overskuddsmaterialet ble etter hvert blåst ut av planetsystemet og blandet seg med annet stoff som fantes mange milliarder kilometer fra midten av malstrømmen. Der ute var tettheten så lav at bare mindre objekter kunne oppstå. Til gjengjeld ble det etter hvert mange av disse.

I dag, 4,6 milliarder år etter at Solsystemet og vår egen planet ble til, svever det mange milliarder klumper av is, snø, frosne gasser, støv og småstein der ute. Klumpene, eller skitne snøballer som de gjerne kalles, er typisk noen kilometer i utstrekning og har ofte meget uregelmessig form. Temperaturen så langt fra Solen er 250-260 minusgrader eller kaldere, og klumpene beveger seg veldig sakte rundt Solen i sine enormt vide baner.

Området ligger som et tykt skall rundt hele Solsystemet og kalles Oorts sky etter en av forskerne som forutså eksistensen av disse objektene. Selv om begreper som «skall» og «sky» brukes om plasseringen av objektene, er tettheten ekstremt lav. Det er svært lite sannsynlig at vi ville sett noen av «snøballene» dersom vi hadde reist i en tilfeldig retning gjennom Oorts sky.

Oorts sky og kuiperbeltet.
Illustrasjon: NASA

Kosmisk stupdykking

En gang i blant blir en av «snøballene» forstyrret i sin langsomme ferd rundt Solen og begynner å stupdykke innover mot det indre av Solsystemet. Etter hvert begynner frosne gasser og is å fordampe i solvarmen og drar samtidig med seg støvpartikler. Materialet legger seg først som en tåkete sky rundt «snøballen» - kometkjernen. Så blåser solstrålingen og solvinden gassen og støvet utover – vekk fra Solen – og danner en eller to haler. Det er gjerne en støvhale og en gasshale.

Fordampningen blir kraftigst når kometen er nærmest Solen, og aktiviteten er størst hos kometer som besøker de indre delene av Solsystemet for første gang. Det er tilfelle med to av kometene som besøker himmelen i 2013!

Det finnes også et belte nærmere Solen som forsyner oss med kometer – Kuiperbeltet. Banen til en del kometer påvirkes sterkt av tyngdekreftene til planetene under ferden gjennom det indre av Solsystemet. Det kan medføre at kometene enten slynges ut av Solsystemet for godt, eller at de får mye kortere omløpstid og blir såkalte periodiske kometer. Den berømte Halleys komet er et eksempel på slike, og den dukker opp ca. hvert 76. år (sist gang i 1986).

Stoff blåser ut fra åpninger i kjernen til komet Hartley 2.
Foto: NASA/JPL-Caltech/UMD

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Pressemelding fra STScI