09.08.2026: Bare to uker etter den største solformørkelsen siden 2015 får vi oppleve et spektakulært skue når en nesten totalt formørket (og trolig rød) måne går ned i vest. Den berømte måne-illusjonen får fullmånen til å virke spesielt stor når den står lavt på himmelen, noe vi virkelig vil få oppleve under denne formørkelsen!

Bilder av formørkelsen fra mange land

Sammensatt bilde som både viser at jordskyggen er rund og blått lys fra ozonlaget

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Totale måneformørkelser kan være svært vakre. Denne ble fotografert fra California 15. april 2014, og fredag 28. august kan vi oppleve noe som ligner!
Foto: Andrew tk tang/Wikipedia

Hva skjer under en måneformørkelse?

Månen bruker fire uker på å gå en runde rundt Jorden. Det betyr at hver fjerde uke (ved fullmåne) står Solen, Jorden og Månen nesten på linje. Månens bane rundt Jorden heller med litt over 5 grader i forhold til linjen mellom Jorden og Solen, noe som betyr at Månen som regel passerer over eller under skyggen fra Jorden. Men en gang iblant befinner Månen seg nær punktet i banen som krysser linjen mellom Solen og Jorden, og dermed passerer Månen gjennom jordskyggen.

Det kan være flere år på rad uten måneformørkelser, men deretter kan det inntreffe flere slike fenomen i løpet av relativt kort tid. Den forrige måneformørkelsen som var synlig i Norge inntraff 7. september i fjor.

Under en total måneformørkelse blir Månens utseende vanligvis kraftig endret med skiftende farger i oransje, rødt og burgunder gjennom de ulike fasene. Under totaliteten blir Månen normalt ikke helt mørk fordi sollys spres gjennom Jordens atmosfære og når Månens overflate. Sollyset passerer gjennom jordatmosfæren der Solen enten er i ferd med å gå opp eller ned – dette er et belte som strekker seg rundt hele Jorden. Vi kan derfor si at Månens farge og lysstyrke under totaliteten gjenspeiler alle Jordens soloppganger og solnedganger!

Formørkelsen 28. september 2015 sett fra Månens overflate. Den røde ringen er Jordens atmosfære som blir opplyst av sollyset. Animasjon som viser formørkelsen 31. januar 2018 sett fra Månens ekvator.
Illustrasjon: Wikipedia/Tomruen, animasjon: Sannes & Ødegaard

Måneformørkelser går gjennom flere faser og tar flere timer – mye lengre enn solformørkelser. Formørkelsen begynner kl. 03.22 norsk tid når Månen kommer inn i halvskyggen til Jorden, men dette vil ikke være mulig å se for oss. Først en halvtimes tid senere, rundt kl. 04, vil vi kunne ane at «noe» har skjedd med Månen og dens lysstyrke. Månen vil deretter begynne å bevege seg inn i helskyggen til Jorden 04.34, og vi vil da kunne se hvordan den runde jordskyggen gradvis brer seg innover måneskiven. Formørkelsen vil bli størst kl. 06.13, og 93,2 % av måneskiven vil da befinne seg i helskyggen. Den mørke delen av Månen vil trolig være rød eller blodrød.

I deler av Norge (hovedsakelig i nord) vil Månen gå ned før maksimal fase, men i størstedelen av Sør-Norge vil man kunne få med seg formørkelsen til den igjen begynner å avta. Hele landet unntatt Finnmark vil få se noe av den delvise fasen. Under de flotteste delene av formørkelsen vil Månen stå lavt på himmelen mot sydvest til vest, og det er viktig å oppleve fenomenet fra et sted med bra sikt i denne retningen.

I Oslo går Månen ned kl. 06.11 (kun 2 min før maksimal fase), i Trondheim kl. 06.01 (kun 12 min. før maksimal fase). I Tromsø derimot vil Månen gå ned kl. 04.52, dvs. ca. 20 min. etter at helskyggefasen har startet, og i Øst-Finnmark vil den forsvinne under horisonten allerede før den har kommet inn i helskyggen.

Tider for formørkelsens ulike faser (norsk tid):

Start halvskyggefase: 03.23.55 (ikke synlig selv om Månen er oppe)
Start delvis fase: 04.33.48 (synlig i hele landet unntatt lengst nord)
Maksimal fase: 06.12.49 (synlig fra størstedelen av Sør-Norge)
Slutt delvis fase: 07.51.55 (ikke synlig fra Norge)
Slutt halvskyggefase: 09.01.41 (ikke synlig fra Norge)

Tabell som viser tidspunktet når Månen går ned, og hvordan formørkelsen vil oppleves fra ulike deler av landet:

Månens farge og lysstyrke varierer imidlertid ganske mye fra en formørkelse til en annen på grunn av ulike forhold i Jordens atmosfære. En sjelden gang blir Månen grå og spesielt lyssvak under formørkelsen. Dette skyldes støv fra store vulkanutbrudd, spesielt omfattende skogbranner eller uvanlig mye skyer over den delen av Jorden der sollyset passerer gjennom atmosfæren på vei mot Månen.

Når formørkelsen er delvis, befinner bare deler av Månen seg inne i helskyggen fra Jorden. Vi kan da se den krumme randen av jordskyggen som beveger seg inn over måneoverflaten, og den mørke delen av Månen får ofte et rødlig preg.

Skjematisk fremstilling av måneformørkelse. Formørkelsen oppstår når Månen beveger seg inn i skyggen fra Jorden.
Illustrasjon: Wikipedia/Sannes & Ødegaard

Dette bildet ble tatt midt i den delvise fasen under måneformørkelsen 28. september 2015. Fredag 28. august kan den delvise fasen komme til å ligne på det vi ser her.
Foto: Anne Mette Sannes

Film (57 sekunder): Formørkelsen slik den kan bli mulig å se fra Bergen med en kikkert. Animasjon: Sannes & Ødegaard

Film (51 sekunder): Formørkelsen slik den kan bli mulig å se fra Bergen uten kikkert. Animasjon: Sannes & Ødegaard

Måneformørkelsen viser hvordan vi kan finne liv på fjerne exoplaneter

Som nevnt er det forholdene i jordatmosfæren som bestemmer hvilken farge og lysstyrke Månen får under formørkelser. I tillegg til den vanlige, men svært iøynefallende rødfargen, og i sjeldnere tilfeller gråtoner, kan man i kortere perioder observere blåfarge som følge av sollys som passerer gjennom Jordens ozon-lag. Det varierer hvor synlig dette er, men oftest kommer det lettest frem på bilder når kontrastene justeres.

Denne bildesekvensen fra en total måneformørkelse i 2015 viser et blått bånd på utsiden av totalitetssonen som skyldes sollys som passerer gjennom Jordens ozon-lag.
Foto: NASA·Zixiong Jin

Fenomenet forekommer rett før og rett etter totaliteten og vil denne gangen kanskje kunne observeres rundt den maksimale fasen.

Rødfargen skyldes lyset fra alle Jordens solnedganger og soloppganger, mens blåfargen skyldes ozon som befinner seg høyere opp i atmosfæren. Ozon absorberer mer rødt enn blått lys.

De siste årene har det blitt mulig å undersøke den kjemiske sammensetningen til planeter rundt andre stjerner. Når en exoplanet passerer foran moderstjernen, går litt av stjernelyset gjennom atmosfæren og får «fingeravtrykk» i form av såkalte linjer som bestemmes av hvilke stoffer som er i atmosfæren.

Når en exoplanet passerer foran moderstjernen sin, vil litt av stjernelyset trenge gjennom planetatmosfæren og få «fingeravtrykk» av stoffene i atmosfæren. Ved å spalte lyset i de ulike fargene, kan sammensetningen undersøkes ved hjelp av såkalt spektroskopi. I dette tilfellet er det markert H2O (vanndamp), CO2 og CO-molekyler. Planeten selv er ikke synlig med dagens teleskoper.
Illustrasjon: ESA (LICENCE CC BY-SA 3.0 IGO or ESA Standard Licence (content can be used under either licence)

Fenomenet er det samme som gir Månen rød- og blåfarge (evt. grått) under totale måneformørkelser. Under den kommende formørkelsen får vi derfor dokumentert metoden som både kan gi oss veldig interessant informasjon om sammensetningen til planeter som er svært langt unna, og også bevis for eventuelle livsformer.

I påsken 2025 ble det kunngjort at en slik såkalt biosignatur var funnet i atmosfæren til planet K2-18 b som befinner seg 124 lysår unna oss. De spektakulære resultatene har blitt omdiskutert i forskermiljøer og er foreløpig ikke sikre nok at til at vi kan fastslå at det er liv på denne planeten, men det er en mulighet, og nye undersøkelser har dokumentert at det er snakk om en vannplanet.

Kunstnerisk fremstilling av planeten K2-18 b (til høyre, i forgrunnen), stjernen K2-18 (venstre) og planeten K2-18 c (mellom de førstnevnte). Tilstedeværelse av metan og karbondioksid, men lite ammoniakk tyder på at planet K2-18 b kan ha et hav av vann under en hydrogenrik atmosfære.
Illustrasjon: NASA, ESA, CSA, Joseph Olmsted (STScI)

Spektret av lyset som har passert gjennom atmosfæren til K2-18 b, observert med instrumentene NIRISS og NIRSpec på det nye romteleskopet JWST. Observasjonene viser at planeten har metan og karbondioksid i atmosfæren. Påvisningen av dimetylsulfid er derimot mer omdiskutert og foreløpig ikke sikker nok til at vi helt kan fastslå at dette mulige biosignatur-molekylet finnes i atmosfæren.
Graf: NASA, CSA, ESA, J. Olmstead, N. Madhusudhan

Dersom det skulle vise seg faktisk å være dimetylsulfid i atmosfæren på denne planeten, kan det komme fra levende organismer i havet som tilsvarer fytoplankton i jordiske hav.

Slik kan jordisk fytoplankton (planteplankton) se ut. Bildet viser flere ulike arter.
Foto: NASA Earth Expeditions/University of Rhode Island/Stephanie Anderson

Formørkelsen 31. januar 2018 sett fra Solen. Animasjon som viser formørkelsens forløp sett fra Solen. (last ned)
Illustrasjon og animasjon: Sannes & Ødegaard

Hvordan opplever du best fenomenet?

Selv om alle faser av formørkelsen blir fantastisk flotte å se uten hjelpemidler, gjør en kikkert det mulig å følge fenomenet i enda større detalj, og man kan se hvordan landskapstrekkene på Månen gradvis forsvinner inn i jordkyggen. Opplevelsen vil bli enda flottere dersom man befinner seg på et mørkt sted uten kunstig belysning. Fordi jordskyggen er buet, vil man under den delvise fasen ha en unik mulighet for å se at Jorden er rund!

Siden Månen står ganske lavt på sydvest – vesthimmelen under deler av formørkelsen, er det viktig å ha fri sikt i denne retningen uten åser, fjell, vegetasjon eller bygninger som sperrer utsikten.

Måneformørkelser gjennom historien

De eldste nedtegnede bevis på at mennesker syslet med slike formørkelser er innrisninger på et gevir fra istiden (altså for mer enn 10 000 år siden) som kan tolkes som måneformørkelser. Slike tidsangivelser av måne- og solformørkelser er blant de aller eldste sikre data som finnes, og mange kalendersystem er basert på Månens faser og bevegelser, blant annet er påsken fastsatt ut ifra dette: Palmesøndag er første søndag etter første fullmåne som følger etter vårjevndøgn.

Den greske astronomen Hipparcus (190-120 f.Kr.) kjente Månens størrelse og avstand fra Jorden med 25 prosents nøyaktighet. Månen var derfor det første himmellegemet som ble oppfattet som en fremmed verden og spilte også en avgjørende rolle ved oppdagelsen av Newtons tyngdelov hvor en beregning avslørte at det var den samme kraften som holdt Månen i sin bane og som også forklarte Galileos fall-lov. På den måten ble Månen det første bevis for Newtons tyngdelov.

Men Hipparcus oppdaget også (med det blotte øye) at Månens størrelse endret seg. Han konstruerte en diopter. Ved å bruke diopteret gjennom flere månesykluser, oppdaget Hipparcus at Månens vinkelbredde endret seg når den beveget seg fra perigee (punktet hvor Månen er nærmest Jorden) til apogee (punktet hvor Månen er lengst fra Jorden). Ved å bruke enkel geometri sammenlignet han de to ytterpunktene og oppdaget endringene fra en supermåne til en såkalt minimåne (også kalt mikromåne).

Begrepet supermåne ble første gang nevnt av astrologen Richard Nolle i 1979, mens astronomene kaller fenomenet apsis-syzygy, hvor apsis i dette tilfellet er punktet der månen er aller nærmest Jorden i sin bane og syzygy er når det er fullmåne (eller nymåne) og Jorden, Månen og Solen befinner seg på rett linje. En supermåne er derfor en kombinasjon av de to begrepene.

Den greske astronomen Hipparcus
Foto: Wikipedia

MER INFORMASJON

Solformørkelsen 12. august 2026

Måneformørkelsen 7. september 2025

Flere himmelbegivenheter

Metoder for å finne exoplaneter