03.08.26: Onsdag 5. august vil 2. trinn på en av SpaceX’ Falcon 9-raketter kollidere med Månen med en fart på nesten 9000 km/t og danne et ca. 30 meter stort krater. Nedslaget vil skje nær Einsteinkrateret på Månens opplyste vestre rand. Hendelsen setter fokus på romsøppelproblematikken, men gir også forskerne en gylden mulighet til å studere hvordan en slik hendelse vil kunne skade fremtidige astronauter som bor i baser på Månen.
Oppdatering 05.08.26 kl. 14.25: En teori om hvorfor ingen har klart å observere verken lysglimtet eller søylen, er at raketten ikke traff løst støv, men i stedet traff fast bakke. Dersom dette har skjedd ville lysglimtet blitt mye mindre intenst og langt mindre mengder materiale ville blitt slynget opp fra bakken.
Astronom Jonathan McDowell skriver på X at de siste beregninger om nedslagsstedet som ble gjort av Bill Gray (grunnlegger av Guide Astrometry Software som benyttes både av profesjonelle og amatører til å spore såkalte nærjordsobjekter), antydet at nedslaget ville skje lenger mot nordvest. Dersom Grays beregninger viser seg å stemme, betyr dette at det ville være enda vanskeligere å observere dette fra Jorden enn tidligere antatt, og dette kan ha vært årsaken til at verken lysglimt eller støvsøylen har blitt observert.
Ingen av sondene rundt Månen var i posisjon til å fange hendelsen live, men NASAs Lunar Reconnaissance orbiter og South Koreas Danuri Lunar orbiter skal ta før-og-etterbilder fra nedslagsfeltet. Dette betyr at forskerne i ettertid må studere før og etter-bilder for å se etter det forventede krateret (eller muligens to kratre), noe som vi ta litt tid.
Oppdatering 05.08.26 kl. 09.40: Det antas at nedslaget som skulle skjedd kl. 8.35 norsk tid faktisk har funnet sted, men at hendelsen kun har vært synlig for personer med svært sofistikert utstyr.
Ingen av sondene rundt Månen var i posisjon til å fange hendelsen live. Dette betyr at forskere i ettertid rett og slett må studere før og etter-bilder for å se etter krateret, noe som vil ta litt tid. Nye oppdateringer vil følge!
av Anne Mette Sannes
Nedslaget vil skje ved Einsteinkrateret ved Månens opplyste vestre rand.
Foto: Wikipedia, montasje: Sannes & Ødegaard
15. januar 2025 skjøt SpaceX opp to månelandere: Firefly's Blue Ghost og japanske ispace's Resilience. For aller første gang ble to landere fra to ulike nasjoner skutt opp med en og samme rakett mot vårt nærmeste himmellegeme. Dette var en svært vellykket oppskytning hvor rakettens 2. trinn sendte lasten videre på sin ferd mot Månen. Men det viste seg at raketten ikke hadde nok drivstoff til selv å endre bane, og dermed endte den opp i en ustabil bane som, på grunn av tyngdekraften, etter hvert sendte den på kollisjonskurs med Månens overflate.
Selve kollisjonen mellom Månen og den 12 meter lange, 4 meter brede og 4 tonn tunge farkosten vil inntreffe 5. august kl. 08.35 norsk tid, og farten vil være nesten 9000 kilometer i timen. Nedslaget vil utløse en energi på rundt 3 tonn TNT. De beste stedene å observere hendelsen vil være de østlige delene av USA og Canada samt store deler av Sør-Amerika hvor Månen vil stå høyt på mørk himmel.
En SpaceX’ Falcon 9-rakett (2. trinn) vil dundre inn i Månen onsdag 5. august kl. 08.35.
Film: VideoFromSpace
Oppskytningen av to månelandere i januar 2025.
Film: VideoFromSpace
Ikke første gang en rakett treffer Månen
Dette vil bli andre gang en rakett kolliderer med Månen, sist det skjedde var i 2022 da en del av en kinesisk rakett antas å ha truffet Månens bakside og dannet to kratre. Men siden saken ikke ble gjort kjent for verden, var det heller ikke mulighet til å forske på hendelsen. Det kommende nedslaget derimot, vil skje på den siden av Månen som vender mot oss slik at det denne gangen vil bli mulig å studere i detalj hva som skjer.
Slike uhell kan i verste fall føre til at Apollolandere eller menneskehetens første fotavtrykk på Månen blir borte for alltid, noe som ville vært et stort tap av kulturarv. Det blir derfor en viktig oppgave fremover å forsøke å forhindre at raketters 2. trinn treffer overflaten. Det vil bli svært mange ferder dit de kommende årene, og denne type hendelser vil kunne utgjøre en stor trussel for astronauter som om ikke lenge vil bo i baser på Månen.
Buzz Aldrin tok dette ikoniske bildet 20. juli 1969
Foto: NASA
Flashet som vil oppstå idet raketten treffer Månens overflate vil vare i mindre enn et sekund og bli altfor svakt til å kunne ses med det blotte øye eller kikkert. Det vil derfor være nødvendig med profesjonelt utstyr for å kunne fange dette. Observatorier, profesjonelle og også amatørastronomer forbereder seg på å forsøke å fange lysglimtet.
Søylen av materiale (stein, støv og vrakrester) som vil oppstå i kollisjonen, vil det derimot være en større muligheter også for amatørastronomer å observere. Siden tyngdekraften på Månen er svært lav (kun en sjettedel av tyngdekraften her på Jorden) og fordi det ikke finnes vind som kan blåse bort støvet, vil store mengder materiale skytes opp i en kjempesøyle som vil vare fra noen minutter til flere titalls minutter.
Hvor høy søylen vil bli avhenger av om raketten treffer fast fjell eller løst støv. Dersom den treffer løst støv, vil midtsøylen kunne rage hele 75–100 kilometer opp fra overflaten. Det solbelyste støvet vil da bli synlig i silhuett mot det sorte verdensrommet. Det antas at materialet vil kunne spre seg opptil hele 800 kilometer fra nedslagsstedet.
Falcon 9-bærerakett med 2. trinn øverst. Det er rakettens 2. trinn som vil treffe Månen onsdag 5. august.
Foto: SpaceX
Det er forventet at krateret blir rundt 27 meter i diameter og 5 meter dypt, noe som vil være for lite til å kunne ses fra Jorden, men det vil bli synlig for romfartøy. NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter og South Koreas Danuri Lunar orbiter skal ta før-og-etterbilder fra nedslagsfeltet, og Danuri vil være bare få kilometer unna raketten før den dundrer inn i Månen.
SpaceX-rakett på kollisjonskurs med Månen
Film: ABC News (Australia)
Romsøppel
Selv om forskerne ikke er bekymret for akkurat denne kommende hendelsen alene, setter kollisjonen fokus på den stadig økende mengden av romsøppel i bane rundt Jorden. Det er viktig å balansere mellom stadig utforskning, økonomiske fordeler og innovasjon samtidig som man må beskytte himmellegemer.
“Things are getting crowded up there,” sier Bill Gray, grunnlegger av Guide Astrometry Software som benyttes både av profesjonelle og amatører til å spore såkalte nærjordsobjekter. Gray planlegger å observere det som skjer etter selve kollisjonen fra New Brunswick i Canada.
Selv om det finnes internasjonale avtaler om hvordan man kan unngå å forurense det ytre rom, er det likevel 140 millioner biter større enn en millimeter i bane rundt oss. Selv om mange av disse er svært små, er de likevel store nok til å treffe satellitter og romfartøy. Når disse bitene etter hver treffer Jordens atmosfære kan man ikke utelukke at metaller fra disse kan ha negativ innvirkning på for eksempel atmosfæren og ozonlaget. Den internasjonale Månedagen 20. juli ble innført i 2021 av FN nettopp for å sette fokus på vårt nærmeste himmellegeme og de utfordringer som følger med den nye æraen med utforskning av rommet.
United Nations: Moon Day focuses growing concerns around space junk
Det finnes en mengde romsøppel i lav jordbane (LEO); romfartøy som ikke lenger er i drift, tidligere rakett-trinn og tusenvis av mindre biter. Man regner med at det finnes mer enn 30 000 biter på over 10 cm.
Illustrasjon: ESA
Ikke bare ulemper med den kommende kollisjonen
Nedslaget på onsdag vil i ettertid også gi forskerne en mulighet til å studere hva slags sammensetninger som har blitt kastet opp i luften, og siden både størrelsen på raketten, farten og omtrent hvor farkosten vil treffe er kjent, vil forskerne få nøyaktig kunnskap om hva som skjer når noe treffer Månens overflate. Nedslaget vil derfor gi nyttig data som vil forbedre eksisterende datamodeller både på hvordan månestøv (regolith) oppfører seg og også hvordan kratre dannes.
Hendelsen vil være svært ulik det som skjer når en asteroide treffer Månens overflate. Ifølge Benjamin Fernando ved Los Alamos National Laboratory som oppfordrer både profesjonelle og amatører å observere hendelsen, skyldes mye av interessen rundt nedslaget at man ønsker å finne ut hvor mye skade slike nedslag vil påføre fremtidige astronauter.
Forsiden
