12.09.18: Solaktiviteten – hyppigheten og voldsomheten av flekker, utbrudd og eksplosjoner på Solen – varierer over en periode på rundt 11 år. Det betyr at vi hvert 11. år opplever stor aktivitet, men for tiden er Solen svært lite aktiv. En flekk som dukket opp i slutten av august kan imidlertid være et tegn på at en ny solsyklus er i ferd med å begynne!

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Flekk nummer 2720 kan varsle starten på en ny solsyklus.
Foto: SDO/HMI

Solen er en enorm kule av glødende og sydende gass som har så høy temperatur at mange atomer har mistet ett eller flere elektroner. Det betyr at gassen er ionisert og dermed elektrifisert – et såkalt plasma. I de ytre delene av Solen er det store bevegelser i plasmaet som forårsaker dannelsen av lokale, kraftige og ustabile magnetfelt i tillegg til Solens eget, storstilte magnetfelt.

I tillegg har Solen ofte en rekke lokale magnetfelt som forårsaker blant annet mørke flekker – solflekker – og enorme buer av gass som henger over soloverflaten. Noen ganger kortslutter magnetfeltene og utløser enorme eksplosjoner.

Prosessene inne i Solen forårsaker at antallet flekker, magnetiske forstyrrelser, eksplosjoner og andre fenomener varierer sterkt med tiden. I gjennomsnitt har Solens et aktivitetsmaksimum omtrent hvert 11. år, og mellom disse maksimumene er Solen lite aktiv. Solen er for tiden inne i nettopp en slik minimumsfase. I forbindelse med minimumsfasene skifter Solens magnetfelt polaritet, det vil si at magnetisk nordpol og sydpol bytter plass, og nye flekker som dukker opp har også motsatt polaritet i forhold til de foregående 11 årene. Solsyklusen varer derfor egentlig 22 år – tiden det tar før magnetfeltet er tilbake til utgangspunktet.

En helt blank solskive: De siste årene har dette vært et vanlig skue, og hittil i 2018 har det vært 132 dager helt uten flekker på solskiven.
Foto: SDO/HMI

De siste to årene har Solen i lengre perioder vært helt uten flekker, noe som er vanlig ved solflekkminimum. I slutten av august dukket det imidlertid plutselig opp en flekk på størrelse med Jorden – og med motsatt polaritet i forhold til flekkene vi har sett på Solen de siste 10 årene. Dette kan bety at en ny solsyklus er i ferd med å starte.

Sist solaktiviteten nådde et maksimum, i april 2014, var aktiviteten mye lavere enn den pleier å være i denne fasen. Den forutgående minimumsfasen var også mer langvarig og roligere enn vi har observert i moderne tid. En del forskere mente derfor at vi kan være på vei til et virkelig dypt aktivitetsminimum av den typen som fant sted to ganger fra 1645–1820.

Den nye, store flekken kan ha vært et tegn på at Solen så vidt har begynt å lade opp til mer aktivitet, noe som betyr at aktiviteten fremover kanskje vil bli mer normal enn ventet. Uvanlig lav solaktivitet kan være en utfordring blant annet for romvirksomhet siden mer kosmisk stråling – energirike partikler fra kilder utenfor Solsystemet – lettere når de indre delene av Solsystemet. I tillegg kan spesielt intense og langvarige aktivitetsmaksimum eller -minimum ha betydning for klimaet her på Jorden. Det blir derfor svært spennende å se den videre utviklingen på Solen!

Solsonden Parker skal studere solvinden og Solens indre atmosfære de nærmeste årene, slik at det også av den grunn vil bli spennende å se hva slags aktivitet Solen vil by på mens dette unike prosjektet pågår. Solvinden blir sterkt påvirket av solaktiviteten.

Under et solflekkmaksimum opptrer store grupper av flekker, slik som denne i juli 2012.
Foto: Alan Friedman/ NASA Goddard Space Flight Center

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Flere saker om Solen

Wikipedia: Solar maximum