Vakkert måne-planetshow innleder spektakulær sommersesong på himmelen!
20.05.26: Denne uken får vi oppleve en vakker samstilling mellom to lyssterke planeter og en tynn månesigd, og i juni får vi en ny planetsamstilling. Men dette er bare starten på en astronomisk sommersesong av de sjeldne.
De virkelige høydepunktene kommer i august med den største solformørkelsen i Norge siden 2015, en kraftig meteorsverm, en spektakulær samstilling med Månen og Pleiadene og en nesten total måneformørkelse!
av Anne Mette Sannes & Knut Jørgen Røed Ødegaard
Venus og Jupiter kommer stadig nærmere hverandre på kveldshimmelen, og vil 8–9. juni stå tettere enn på 24 år.
Illustrasjon: Sannes & Ødegaard, foto: NASA, ESA, STScI
En stund etter at Solen har gått ned i horisonten vil planetene Venus og Jupiter danne en vakker samstilling sammen med den voksende månesigden. De to planetene vil være svært lyssterke mens Månen passerer nær disse i midten av uken, og Venus vil bli synlig allerede en halvtime etter solnedgang.
Mens Månen passerer planetene disse dagene kan vi legge merke til et tydelig jordskinn (les mer om jordskinn nedenfor!). Sett fra Sør-Norge onsdag vil Månen befinne seg 25 grader over horisonten. Jupiter vil da befinne seg like under Månen mens Venus vil befinne seg nede til høyre for disse. Selv om Månen ikke er en stjerne, lyser den likevel 500 ganger sterkere enn Venus som igjen er 6 ganger mer lyssterk enn Jupiter. (Venus er det mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter Månen). Selv om Månen bare reflekterer ca. 10–13 % av sollyset, fremstår den som svært lyssterk på himmelen som følge av at Solen er en så kraftig lyskilde.
Lenger nord er dagene nå svært lange, og lengst nord er det midnattssol slik at samstillingen vil være vanskelig å se. Men litt lenger sørover kan fenomenet ses best på nordhimmelen etter midnatt og med planetene og Månen 5–6 grader over horisonten.
Månebanen er avlang slik at avstanden varierer mellom ca. 356 000 og 406 000 kilometer. Under samstillingen kommer Månen til å være relativt nær oss, og den tynne månesigden vil derfor virke spesielt stor.
Supermåne (venstre) sammenlignet med Månen når denne er lengst unna (minimåne).
Foto: Wikipedia /Tomruen
Hvorfor ser planetene ut som stjerner?
Årsaken til at planetene til forveksling ligner på stjerner, er at de er ekstremt langt unna selv om de befinner seg i vårt eget Solsystem. Som følge av den store avstanden fremstår planetene som prikker og ikke som en skive som jo er tilfelle for Månen som er langt nærmere oss. Planeter produserer som kjent ikke lys selv, så årsaken til at de for oss fremstår som lysende objekter, er at de lyser som følge av at de reflekterer lyset fra Solen. Det er viktig å merke seg at heller ikke stjerner blinker, det er kun fordi lyset fra stjernene forstyrres av atmosfæren som får det til å se ut som om de blinker.
Benytt anledningen til å få med deg stjernene Capella, Pollux, Castor og Procyon!
Nær Månen og de to planetene vil vi også lett kunne se de kjente stjernene Capella, Pollux, Castor og Procyon.
Castor og Pollux er de to mest lyssterke stjernene i stjernebildet Tvillingene. Pollux befinner seg 34 lysår unna og er litt mer lyssterk enn Castor. I sentrale deler av Alaska, Nord-Canada og deler av Skandinavia er Pollux sirkumpolar, dvs. at den aldri forsvinner i horisonten fordi den står så nær himmelens nordpol.
Stjernen Procyon befinner seg også i «nabolaget», bare 11,4 lysår unna. Procyon har brent opp det meste av hydrogenet i kjernen og er i ferd med å utvikle seg til en kjempestjerne, noe som vil skje om rundt 10–100 millioner år, i motsetning til vår egen sol som vil gå gjennom denne prosessen om ca. 5 milliarder år. Sammen med stjernene Betelgeuse og Sirius danner Procyon stjernebildet Vintertriangelet som igjen er en del av Vintersirkelen.
Vintersirkelen og Vintertriangelet.
Illustrasjon: Wikipedia
Jordskinn
Jordskinn skyldes at Månens mørke del blir svakt opplyst av sollys reflektert av Jorden. Ved nymåne vender Jorden hele sin solbelyste side mot Månen slik at lyset da blir sterkest. Fenomenet er mest synlig rett før eller etter soloppgang noen få dager før eller etter nymåne når vi ser en tynn månesigd. Siden Månen er voksende, vil dette fenomenet etter hvert svekkes.
Fenomenet ble bemerket allerede på 1500-tallet av Leonardo da Vinci som mente at den synlige nattsiden av Månen skyldtes refleksjon fra havene på Jorden – en imponerende innsikt på en tid da veldig få ennå ikke visste at Jorden går i bane rundt Solen! Fenomenet omtales også som Da Vinci-gløden. I ettertid vet vi at refleksjonen skyldes både hav, is og skyer, hvor skyer er den viktigste faktoren.
Månens nattside (området utenfor månesigden) lyses opp av Jorden og gir et askegrått månelys.
Foto: Wikipedia
Mini Blue Moon i mai
Blue Moon – blå Måne (som for ordens skyld ikke betyr at Månen blir blå!) kan bety to ulike ting. Den ene er at det inntreffer fire fullmåner innenfor en astronomisk årstid (solverv/jevndøgn) og hvor den tredje fullmånen kalles Blue Moon. Begrepet Blue Moon stammer fra det kjente uttrykket «once in a blue moon» som betyr at noe opptrer sjeldent, men blå måner opptrer likevel relativt ofte, omtrent hvert annet eller tredje år.
Det andre tilfellet er at vi kan oppleve to fullmåner i samme måned og hvor den andre av disse kalles Blue Moon. Siden Månen bruker ca. 29,5 dager på et omløp rundt Jorden, er det mulig å se to fullmåner i en og samme kalendermåned, noe som skjer omtrent hvert 2,5 år. Og denne måneden – 31. mai, vil dette skje, noe som betyr at det blir totalt 13 fullmåner i 2026.
Under den kommende fullmånen vil Månen være omtrent så langt unna oss som den kan være i sin bane, og vi vil da få en mini Blue Moon!
En virkelig Blue Moon! Slik kan Månen se ut under en stor skogbrann eller et kraftig vulkanutbrudd som sender mye aske opp i atmosfæren. Men kalenderversjonen av Blue Moon gir ikke noen fargeforandring på Månen vi ser på himmelen.
Foto/illustrasjon: Wikipedia
Se NASA forklare Blue Moon (filmen er fra 2015)
Ny Venus–Jupiter-samstilling i juni
Den 8. og 9. juni vil igjen de to mest lyssterke planetene stå svært nær hverandre på himmelen. Dette er naturlig nok en optisk illusjon siden de to planetene i virkeligheten befinner seg flere millioner kilometer fra hverandre. På samme måte er det også en optisk illusjon når stjernebildet Karlsvogna for oss ser ut til å danne en vogn på himmelen. Se mot vesthimmelen like etter solnedgang i uken før og under samstillingen. Når de er nærmest hverandre vil de være kun 1,5 grader fra hverandre!
Se ringplaneten Saturn på østhimmelen!
På østhimmelen kan vi fra Sør-Norge se ringplaneten Saturn i siste del av de korte juninettene (den kommer opp rundt 02.30). Spesielt flott vil det bli å se månesigden som står rett over Saturn sist på natten til 10. juni. Planeten vil være veldig lett synlig selv om den ikke vil være like lyssterk som Venus og Jupiter, men likevel langt mer lyssterk enn stjernene i bakgrunnen på dette tidspunktet.
Nederst i bildet ser vi Venus og Jupiter i mars 2012 da de to planetene befant seg ca. 3 grader fra hverandre, mao dobbelt så langt unna hverandre som de vil være 8. og 9. juni i år! Litt lenger opp på bildet ser vi den vakre stjernehopen Pleiadene.
Foto: Wikipedia / Juliancolton
Spektakulær augusthimmel
Men det er i august det virkelig skjer!
På morgenen 7. august kommer Månen og himmelens antagelig flotteste stjernegruppe, Pleiadene, til å stå svært nær hverandre på østhimmelen og bli et virkelig flott skue!
Uken etter – onsdag 12. august – vil vi få oppleve en av de største solformørkelsene i Norge i vårt århundre! I hele landet vil godt over 80 % av Solen bli dekket av Månen. Dette er den største formørkelsen i Norge siden 2015, og det er først i 2039 eller 2048 vi får en formørkelse som er større.
Et par timer etter at solformørkelsen er over, kan du oppleve høydepunktet til meteorsvermen Perseidene. På grunn av solformørkelsen, vil det være nymåne (dette skjer bare hvert tredje år under denne svermen) og eksepsjonelt bra observasjonsforhold uten forstyrrende månelys!
Meteorsvermen Perseidene skyldes meteorer som strømmer ut fra stjernebildet Perseus, eller mer nøyaktig: mellom Perseus og Cassiopeia. Svermen har blitt observert helt siden år 36 etter Kristus, altså for rundt 2000 år siden. Meteorsvermen har sin opprinnelse i den kortperiodiske kometen 109/P Swift-Tuttle fra Kuiperbeltet (samme område som Pluto og Karon), som bruker 133 år på et baneomløp rundt Solen. Kometkjernen er hele 26 kilometer i utstrekning og produserer derfor store mengder med støv. Støvpartiklene som treffer atmosfæren stammer fra kometens hale og gjør at det dannes en meteorsverm når partiklene brenner opp.
Perseide-meteorer fotografert i 2009.
Foto: NASA/JPL
Forsiden
Himmelbegivenheter
