02.12.2017: Søndag kveld får vi oppleve årets største og mest lyssterke fullmåne. Årsaken er at Månen befinner seg nærmest Jorden i sin avlange bane samtidig som det er fullmåne. Månen kommer til å være nesten 8 prosent større og lyse 16 prosent sterkere enn en gjennomsnittlig fullmåne.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Supermåne over Washington Monument i 2013.
Foto: NASA/Bill Ingalls

Månen er full søndag kl. 16.46 norsk tid og nærmest Jorden kl. 10.45 mandag morgen (altså under et døgn senere) og befinner seg da 357 492 kilometer fra Jorden. Søndagens superfullmåne er den første i en spektakulær rekke av tre supermåner: De neste finner sted 1. januar og 31. januar. Månens avlange bane fører til at avstanden til Jorden varierer mellom 357 000 og 406 000 kilometer.

En vanlig fullmåne lyser hele 33 000 ganger sterkere enn himmelens klareste stjerne Sirius og mer enn 2000 ganger sterkere enn Venus når denne planeten skinner sterkest. I tillegg lyser fullmånen 1000 ganger sterkere enn alle stjernene til sammen! Men denne gangen blir Månen en såkalt supermåne, dvs. at den befinner seg aller nærmest Jorden i sin bane, og diameteren vil være 8 prosent større enn gjennomsnittet.

Supermåne (venstre) sammenlignet med Månen når denne er lengst unna.
Foto: Wikipedia /Tomruen

Historisk bakgrunn

Den greske astronomen Hipparcus (190-120 f.Kr.) kjente Månens størrelse og avstand fra Jorden med 25 prosents nøyaktighet. Månen var derfor det første himmellegemet som ble oppfattet som en fremmed verden og spilte også en avgjørende rolle ved oppdagelsen av Newtons tyngdelov hvor en beregning avslørte at det var den samme kraften som holdt Månen i sin bane og som også forklarte Galileos fall-lov. På den måten ble Månen det første bevis for Newtons tyngdelov.

Men Hipparcus oppdaget også (med det blotte øye) at Månens størrelse endret seg. Han konstruerte en diopter. Ved å bruke diopteret gjennom flere månesykluser, oppdaget Hipparcus at Månens vinkelbredde endret seg når den beveget seg fra perigee (punktet hvor Månen er nærmest Jorden) til apogee (punktet hvor Månen er lengst fra Jorden). Ved å bruke enkel geometri sammenlignet han de to ytterpunktene og oppdaget endringene fra en supermåne til en såkalt minimåne (også kalt mikromåne).

Begrepet supermåne ble første gang nevnt av astrologen Richard Nolle i 1979, mens astronomene kaller fenomenet apsis-syzygy, hvor apsis i dette tilfellet er punktet der månen er aller nærmest Jorden i sin bane og syzygy er når det er fullmåne (eller nymåne) og Jorden, Månen og Solen befinner seg på rett linje. En supermåne er derfor en kombinasjon av de to begrepene.

Den greske astronomen Hipparcus
Foto: Wikipedia

Månens påvirkning på Jorden

Månens gravitasjonelle påvirkning på tidevannet her på Jorden er aller størst ved ny eller fullmåne og enda større ved en supermåne. Resultatet blir at flo og fjære øker med 18 % i forhold til gjennomsnittet.

Det har også blitt hevdet at Jorden er mer utsatt for jordskjelv og vulkansk aktivitet i en periode av 1-2 uker før og etter en supermåne og at dette var årsaken til tsunamien i 2011 og jordskjelvet i Indiahavet i 2004, en påstand som ikke understøttes av forskning. Av alle de 15 største supermånene som har blitt observert fra 1900 og frem til i dag er disse to hendelsene de eneste registrerte skjelvene med en styrke på over 8,0 på Richters skala som har skjedd under en supermåne, noe som bekrefter at det ikke er noen sammenheng.

Supermåne over Munster, Tyskland, 19. mars 2011.
Foto: Wikipedia / Kai Schreiber

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Flere himmelbegivenheter